Ikke lett å glemme!

Jeg har kommet tett på forskeren Asgeir. Han bruker sin egen (supersmarte) hjerne og (nesten all sin) energi på å løse Alzheimergåten. Jeg får stille alle de spørsmålene jeg har om hvorfor, hvordan og hva - og får veldig gode svar. Han forteller også om sin egen personlige motivasjon for hvorfor han valgte å forske på Alzheimer.

På Kavli-instituttet i Trondheim jobber det Nobelprisvinnende forskere som har som mål å løse Alzheimergåten, slik at vi kan unnslippe denne fæle sykdommen i fremtiden. Forskere trenger penger for å forske. Møt Monica som jobber knallhardt for å finne penger.

Visste du at det fantes et nasjonalt senter som jobber for å gjøre hverdagen til personer med demens bedre? Det gjorde ikke jeg. Senteret bistår og støtter oss som er i pårørenderollen? Her kan du møte daglig leder Kari Midtbø Kristiansen og hennes to kollegaer Trine Skjellestad og Celine Haaland-Johansen. De forteller om tilbud og kurs som alle kan benytte seg av.

Liv Berit på Ressurssenter for demens i Trondheim er godt drillet på å møte sånne som meg.

Alle kommuner i Norge skal ha tilbud til personer med demens og oss som er pårørende til demens. Tilbudet varierer ut fra hvor i landet du bor. Men noe som er felles for alle, er at kurs og aktivitetstilbudene er så godt som fulle og at det er ventelister for å få plass.

Det betyr jo at mye av det som finnes er bra - men er det for lite, for smalt og for smått?

Jeg vet ikke hva jeg hadde gjort uten psykologen min, Erlend, i alle disse årene med dårlig samvittighet, krevende prioriteringer og økende emosjonell belastning. Det at jeg hadde noen å snakke med, med eneste agenda - å hjelpe meg, er avgjørende for min mentale helse. Han forteller at 60-70% av de som er innom ham, er mennesker i pårørenderoller av ulike slag. Jeg forsøker å avstigmatisere psykologen - håper jeg lykkes!

Det var fastlegen min som trakk i nødbremsen og så at jeg trengte en lang pause fra alt. I denen episoden fritar jeg Monica (fastlegen min) fra taushetsplikten og lar henne snakke fritt om hvordan denne perioden var for meg. Samtidig som hun forteller om fastlegens ansvar og myndighet rundt pasienter med demens, og deres pårørende.

Hva skjer når en av dine nærmeste får plass på et helse-og omsorgssenter? Jeg visste ingenting om hva jeg skulle kunne forvente, og ikke var jeg "på plass" i meg selv i denne perioden heller. Hva kan du egentlig forvente? Men også - hva kan du ikke forvente? Møt May-Helen, min primærkontakt <3

Jeg beveger meg oppover i systemet og har invitert meg selv inn på kontoret til selveste kommunedirektøren i Trondheim kommune. Han er jo øverste sjef for demensomsorgen i kommunen. Jeg vet sannelig ikke om jeg ble mindre bekymret etter praten med Morten Wolden. Men jeg vet han prøver så godt han kan, med de midlene han har. Men er det nok?

I denne episoden, som er en slags introduksjon til det å være nærmeste pårørende til noen med demens, så inviterer jeg deg inn i livet mitt. Jeg vil at du skal bli bedre kjent med meg og min mamma, Gretha. Samt at du får høre meg i samtale med mine to barn, Karoline (13) og Mathias (18) - som også har blitt ufrivillig pårørende til sin mormor.

Jeg var totalt uforberedt på hva det ville si å være pårørende til min mamma. Det er ingen enkel sak å formidle dette, men det føles viktig og riktig.

Jeg setter pris på alle kommentarer og tilbakemeldinger, og tips om andre folk jeg kan snakke med, for å belyse temaet ytterliggere.

Kontakt meg gjerne vi nettsiden - www.ikkelettåglemme.no

Dette er en podcast jeg produserer for deg som er pårørende til noen du er glad i, som har demens. Jeg lager den fordi jeg vet du trenger for støtte, trøst og veiledning, slik at du ikke føler deg så ensom. Slik som jeg gjorde og gjør - på fjortende året som nærmeste pårørende til min mamma.

Det er ikke lett å glemme.

Første episode kommer i mai.

Abonner nå - så går du ikke glipp av den når første episode publiseres.