Folk

«Mammaen min var på en måte verdens kuleste mamma. Hun var så frisluppen, morsom og var veldig opptatt av å stå opp for dem som hadde det verre enn henne. Vi bodde i et lite rekkehus i Odense i Danmark og vi syklet overalt – det hele var veldig idyllisk. Da jeg var sju år, fortalte mamma meg at jeg skulle flytte til tanten min i Norge. Jeg gråt hele natten. For jeg hadde jo ikke lyst til å flytte fra mammaen min, fra alt jeg kjente, til et fremmed land med et fremmed språk. Selv om mamma virkelig ønsket å være en god mamma, fikk hun det ikke alltid til, for hun drakk jo altfor mye og røykte i tillegg ganske mye hasj. Da hun drakk, ble hun den hun ønsket å være, hun følte kanskje hun mestret mer. Jeg ble boende hos tanten min til jeg ble voksen. En kveld i fjor sommer fikk jeg en SMS fra tanten min. «Du må ringe meg! Mammaen din er på sykehus.» Og da innså jeg at dagen jeg har ventet på i veldig mange år var her.»

Helt siden jeg var liten, har jeg vært veldig usikker og engstelig. Jeg er fra et lite sted som heter Finnskogen. På barneskolen kjente jeg meg alltid veldig annerledes enn alle de andre. Jeg ble ertet fordi jeg var feminin. Jeg kjente det ble for trangt for meg der. Etter grunnskolen flyttet jeg til Oslo. Endelig kunne jeg strekke armene i været og leve livet mitt! Jeg ville ikke være engstelig mer og gjorde alt for å være utadvendt og kul. Så i den perioden ble det utrolig mye alkohol, hasj og ble med folk hjem etter byen i mye større grad. Men jeg kjente et sted inni meg at jeg ikke likte sånn jeg var blitt. Jeg ønsket å begynne på nytt med blanke ark og min utvei skulle bli studier i Volda. Tre dager før avreise fikk jeg en veldig kjip beskjed: «Du har HIV» Tiden sto helt stille. Jeg ble kjempelei meg, redd, bekymret for fremtiden, for partnerskap, barn, stigmatisering, diskriminering, sex.

Folk er en podkast med korte historier fra menneskene du går forbi på gaten.