Ness

Document-journalist Espen Teigen er gjest hos Ole Asbjørn Ness til en bred samtale om ytringsfrihet, mediemakt, innvandring, Arbeiderpartiet – og fremveksten av alternative medier.

Teigen går kraftig i rette med AUF-leder Gaute Skjervøs kritikk av Document og mener deler av venstresiden ikke lenger nøyer seg med å argumentere mot sine politiske motstandere.

– Vi kan fint leve med at de mener de tingene de mener. Men de vil knuse oss, sier Teigen.

Han forteller også om tiden som journalist i Nettavisen – og om ett tema han holdt seg helt unna:

– Jeg skrev aldri om innvandring i Nettavisen. Aldri.

Teigen og Ness diskuterer samtidig hvorfor podkaster, alternative medier og korte videoer har fått stadig større gjennomslag. Teigen mener etablerte politiske og mediale miljøer har undervurdert utviklingen – og nå reagerer når videoer fra alternative medier når hundretusener av mennesker.

I samtalen diskuteres blant annet:

• Gaute Skjervøs oppgjør med Document
• Hvem som har ansvaret for hets i kommentarfelt
• Hvor grensene går mellom provokasjon og legitim politisk debatt
• Teigens erfaringer som høyreorientert journalist i Nettavisen
• Hvorfor alternative medier og podkaster vokser
• Overgangen fra tekst til video
• Innvandring og integrering
• Hvorfor Teigen mener Arbeiderpartiet har fjernet seg fra arbeiderklassen
• Polarisering, ytringsfrihet og toleranse for politisk uenighet

See omnystudio.com/listener for privacy information.

Hva skjer dersom oljen fra Persiabukta ikke kommer tilbake i markedet som normalt? Og er nordmenn blitt altfor vant til at renter skal være lave?

Sjeføkonom Harald Magnus Andreassen i SpareBank 1 Markets er gjest hos Ole Asbjørn Ness til en bred samtale om økonomi, geopolitikk og norsk politikk.

Andreassen advarer om at verden kan stå overfor et historisk tilbudssjokk dersom oljetransporten gjennom Hormuzstredet forblir sterkt redusert. I et slikt scenario mener han oljeprisen kan måtte langt over 200 dollar fatet for å presse verdens forbruk tilstrekkelig ned.

Han mener også at boligeiere og bedrifter bør være forsiktige med å basere økonomien på at rentene snart skal tilbake til nivåene vi ble vant til etter finanskrisen. De ekstremt lave rentene kan ha vært unntaket – ikke normalen.

I samtalen diskuteres også:

– Hvem tiden arbeider for i konflikten mellom USA og Iran
– Hvorfor finansmarkedene fortsatt virker så rolige
– Hvorfor Andreassen tror mer på rentemarkedet enn Norges Bank
– Martin Bech Holtes kritikk av norsk økonomi
– Om «beredskap» er i ferd med å bli et nytt argument for offentlig pengebruk
– Norsk selvforsyning i en virkelig krise
– Nord-Norgebanen og forsvarsberedskap
– Statsbudsjettet, skatter og offentlige utgifter
– Hvorfor Andreassen forsvarer både norske politikere og Arendalsuka mot deler av kritikken

En lang og innholdsrik samtale om en verdensøkonomi der risikoen er stor – samtidig som markedene tilsynelatende tar det hele med bemerkelsesverdig ro.

See omnystudio.com/listener for privacy information.

I fjerde episode av Lurås & Ness møtes Helge Lurås og Ole Asbjørn Ness til en ny gjennomgang av uka som har gått – fra Arendalsuka og norsk politikk til kunstig intelligens og en stadig mer urolig verden.

Ness kommer rett fra Arendalsuka og mener et tydelig skifte har funnet sted: Den grønne bølgen med batterier, hydrogen, vind og sol er nesten borte. Nå er det «beredskap» alle vil snakke om.

De to tar også et kraftig oppgjør med partilederdebattene. Ness holdt bare ut i 15 minutter og kaller formatet en «stupid måte å debattere politikk på». Lurås spør om TV-debattene egentlig måler den typen kompetanse Norge trenger hos sine politiske ledere – og hva mediene egentlig skal med alle kommentatorene som umiddelbart skal kåre vinnere og tapere.

Deretter går samtalen over i kunstig intelligens. Hva skjer med universitetene når studentene har tilgang til AI som på mange områder kan gi bedre svar enn foreleseren? Hva skjer med journalistutdanningene, de første jobbene i arbeidslivet og store organisasjoner som NRK? Og kan unge mennesker egentlig håpe at politikerne skal regulere AI-revolusjonen bort?

Til slutt diskuteres den utenrikspolitiske situasjonen. Krigen i Ukraina fortsetter å eskalere, konflikten mellom USA og Iran er langt fra over, og Lurås mener det ikke lenger er urimelig å stille spørsmålet om verden beveger seg i retning av en langt større krig.

I episoden:
– Arendalsuka og den forsvunne grønne bølgen
– Beredskap som det nye politiske honnørordet
– Hvorfor partilederdebattene forflater politikken
– Kommentatorene og de etablerte mediene
– AI, universiteter og arbeidsplasser
– Kan AI gjøre professoren overflødig?
– Ukraina, Iran og «evige kriger»
– Er faren for en tredje verdenskrig reell?
– Pressestøtte, alternative medier og ytringsfrihet

Lurås & Ness er podkasten der Helge Lurås og Ole Asbjørn Ness diskuterer politikk, medier, økonomi, teknologi og geopolitikk – uten å være bundet av de vanlige TV-formatene.

See omnystudio.com/listener for privacy information.

Tidligere FrP-nestleder Ketil Solvik-Olsen er gjest hos Ole Asbjørn Ness til en samtale om alternative medier, ytringsfrihet, Trump, Kina og Norges rolle i en stadig mer urolig verden.

Solvik-Olsen reagerer kraftig på angrepene mot alternative medier og på forsøk på å definere enkelte aktører ut av journalistikken.

– Jeg synes det er desperat, sier han.

Han understreker samtidig at han selv kan være sterkt uenig i både vinklinger og journalistikk – også i medier på høyresiden. Men svaret kan ikke være å forsøke å frata motstanderne legitimitet.

– Argumenter må møtes med argumenter.

Samtalen beveger seg videre til USA og Donald Trump. Solvik-Olsen mener Trump har autoritære trekk og forsøker å styre USA omtrent som han tidligere styrte sine selskaper – men avviser karakteristikken av ham som fascist.

De diskuterer også Kina og den teknologiske maktkampen. Solvik-Olsen mener verden allerede befinner seg i en ny kald krig, der teknologi, energi og kontroll over kritisk infrastruktur blir stadig viktigere.

Og Norge? Solvik-Olsen mener vi fortsatt ikke fullt ut har forstått vår egen strategiske betydning som energinasjon.

Mot slutten diskuterer Ness og Solvik-Olsen også ekstremisme, politisk aktivisme og hvorfor Solvik-Olsen mener vi bør slutte å dele ekstremisme inn i «høyre» og «venstre».

See omnystudio.com/listener for privacy information.

Religionsviter Anne Kalvig og samtidskunstner Tonje Gjevjon er gjester hos Ole Asbjørn Ness til en samtale om kjønn, religion, makt og ytringsfrihet.

Kalvig har i flere år argumentert for at forestillingen om kjønnsidentitet ikke bare er en politisk ideologi, men har karakter av et religiøst trossystem. I podkasten forklarer hun hvorfor hun mener begrepet kjønnsidentitet bygger på metafysiske forestillinger – og hvorfor hun mener det blir problematisk når disse forestillingene tas inn i lovverk, skole og offentlige institusjoner.

Gjevjon og Kalvig diskuterer også hva som skjer med dem som nekter å akseptere premissene. Begge forteller om kanselleringer, kampanjer og profesjonelle konsekvenser etter at de begynte å kritisere rådende forestillinger om kjønn. Kalvig forteller at hun til slutt forlot professorstillingen ved Universitetet i Stavanger, mens Gjevjon sier kontroversene har rammet henne hardt som kunstner.

Kalvig trekker paralleller til religionens kjettere og frafalne og mener «no debate»-holdningen er særlig avslørende: Hvis et standpunkt ikke kan diskuteres, spør hun, handler det da fortsatt om politikk og vitenskap – eller om tro?

Samtalen kommer også inn på biologisk kjønn, Pride, Den norske kirke, transhumanisme, akademisk frihet og hvordan kjønnsidentitet har fått plass i norsk lovgivning.

Kalvig forteller dessuten om en helt fersk hendelse: Hun var invitert til å holde foredrag på en KORUS-fagsamling for rundt 130 ansatte i september, men ble avinvitert etter at programmet ble offentliggjort og det kom «reaksjoner» på hennes deltakelse. Hun sier hun fortsatt ikke vet hvem som reagerte eller hva den konkrete begrunnelsen var.

En direkte og tidvis svært konfronterende samtale om hva som er sant, hva man kan tro – og hva staten kan kreve at andre skal tro.

See omnystudio.com/listener for privacy information.

Har nordmenn blitt altfor sikre på at bolig alltid er en god investering?

I denne episoden møter Ole Asbjørn Ness Kyrre M. Knudsen, sjeføkonom i SpareBank 1 Sør-Norge, til en samtale om boligmarkedet, renter og norsk økonomi.

Knudsen mener de siste 30 årene har gitt nordmenn en erfaring som ikke nødvendigvis kan brukes som fasit for fremtiden. Siden begynnelsen av 1990-tallet har boligprisene stort sett gått én vei, men historisk har boligmarkedet også vært preget av lange perioder med stagnasjon og kraftige fall.

Nå mener han flere av drivkreftene bak boligprisveksten er i ferd med å endre seg.

Befolkningsveksten kan bli betydelig lavere enn de siste 25 årene. Rentene kan bli liggende høyere enn nordmenn ble vant til etter finanskrisen. Samtidig er forskjellene mellom lokale boligmarkeder enorme.

Mens Oslo har langt flere boliger til salgs enn normalt, er situasjonen nærmest motsatt i Stavanger og Bergen.

Knudsen advarer også boligkjøpere mot å makse lånet bare fordi banken sier ja, og mener foreldre bør regne nøye på om det faktisk lønner seg å kjøpe bolig til barn som studerer – eller om de rett og slett bør leie.

I episoden snakker de blant annet om:

– Hvorfor boligprisene ikke nødvendigvis skal fortsette å stige som før
– Hva lavere befolkningsvekst kan bety for boligmarkedet
– Hvorfor Oslo og Stavanger nå utvikler seg svært forskjellig
– Om Norge egentlig har boligmangel
– Hvorfor lav boligbygging ikke automatisk betyr kraftig prisvekst
– Risikoen ved å makse boliglånet
– Om foreldre bør kjøpe bolig til barna
– Hvor rentene kan være på vei
– Hvorfor nasjonale boligpristall kan være misvisende
– Norsk skatte- og velferdspolitikk

Se hele samtalen med Kyrre M. Knudsen og Ole Asbjørn Ness.

See omnystudio.com/listener for privacy information.

Hva visste norske myndigheter om Telenors overvåkningsutstyr i Myanmar – og hvorfor ble det ikke grepet inn?

I denne episoden er gründer og forfatter Nicolai Prydz tilbake hos Ole Asbjørn Ness. Denne gangen har han med seg Hanne Sophie Greve, tidligere dommer i Den europeiske menneskerettighetsdomstolen og en av Norges mest erfarne menneskerettighetsjurister.

Samtalen handler om Telenors virksomhet i Myanmar før og etter militærkuppet i 2021, og særlig det såkalte Lawful Interception Gateway-systemet – teknologi som kan brukes til omfattende overvåkning av befolkningen.

Prydz hevder at sentrale norske myndighetspersoner satt med kritisk informasjon om Telenors overvåkningsutstyr og situasjonen i Myanmar. Han viser blant annet til en innsideliste der daværende utenriksminister Ine Eriksen Søreide sto oppført, og sier informasjonen senere ble eskalert til daværende statsminister Erna Solberg.

Greve mener bildet som nå tegner seg er alvorlig.

– Noen har fått hele bildet, noen har fått deler av bildet. Alle skulle ha agert, sier hun.

Hun forklarer hvorfor overvåkningsteknologi som kan brukes lovlig i et demokrati blir et farlig undertrykkelsesverktøy når domstolskontroll og andre rettssikkerhetsgarantier mangler.

Greve utelukker heller ikke at personer i ytterste konsekvens kan bli stilt personlig til ansvar, men understreker at dette må prøves juridisk.

Hun er samtidig klar på ett punkt:

– Denne saken må etterforskes.

I samtalen diskuteres også:

– Hva Ine Eriksen Søreide og Erna Solberg visste
– Telenors overvåkningssystem i Myanmar
– Påstandene om testing mot militærets overvåkningssentre
– Tortur, arrestasjoner og represalier mot regimekritikere
– Norske myndigheters ansvar
– Mulig personlig juridisk ansvar
– PSTs behandling av saken
– Hvorfor ofre og etterlatte selv må kjempe for oppreisning
– Jonas Gahr Støre og dagens regjerings håndtering
– Norske mediers manglende interesse for saken

Til slutt oppsummerer Greve hva hun ønsker:

– Jeg vil vite sannheten om det som har passert i forhold til Telenor, i forhold til folket i Myanmar, og hva norske myndigheter og norske bedriftsledere har gjort i den sammenheng.

Tilsvar fra Ine Eriksen Søreide mottatt per epost iNyheter:

"Myanmar og landets befolkning ble utsatt for et dramatisk militærkupp i 2021. Som utenriksminister fordømte jeg militærkuppet på det sterkeste og Norge stoppet stat-til-stat samarbeidet som følge av kuppet. Kuppet førte til en kaotisk og svært alvorlig situasjon, også for Telenor som hadde virksomhet i landet. Vi henviser ellers til Nærings- og fiskeridepartementet."

See omnystudio.com/listener for privacy information.

Verdens mektigste militærmakt gikk til krig for å tvinge Hormuzstredet opp. Fem måneder senere forhandles gjenåpningen frem av Iran og Oman — mens USA blir orientert fra sidelinjen. Lekkasjene fra Pentagon forteller hvorfor.

I tredje episode av Lurås & Ness legger Helge Lurås, ansvarlig redaktør i iNyheter med fortid som analytiker i E-tjenesten, og Ole Asbjørn Ness frem tallene Trump har lovet å fengsle kildene bak: «praktisk talt alle» langtrekkende presisjonsmissiler av typene ATACMS og PrSM er brukt, nær halve Tomahawk-lageret, to av tre Patriot-raketter.

Gjenoppbyggingen tar år. Lurås trekker slutningen få tør si høyt: USA går inn i atomforhandlingene med Iran med bare gulrøtter. Kjeppene er skutt opp. Ness er dypt uenig — og svarer i rollen som presidentens rådgiver, med George S. Patton på engelsk.

Samme uke fant tysk politi en drone med sprengladning ved et ukrainsk lastefly i Leipzig. Detonatoren sviktet. Og amerikansk etterretning flyttet vinduet for et russisk angrep mot NATO frem: det åpner alt i høst. Lurås setter ord på paradokset ingen politiker vil ta i: jo bedre det går for Ukraina, desto farligere blir det for oss.

Hjemme la regjeringen frem kraftpakken som skal halvere byggetiden for strømnett og gi mer vindkraft på land. Statsforvalteren fratas innsigelsesretten — staten skal ikke lenger kunne klage på staten — og kommunene får si nei først når utredningen er ferdig og eiendomsverdiene alt har falt, slik Ness leser den. Hans motfortelling: kutt utenlandskablene, la datasentrene betale sin egen kraft, gjør Norge til verdens datasenterhovedstad. I stedet, bemerker han, gleder digitaliseringsministeren seg til vindmøller på taket av regjeringskvartalet.

Underveis: gullsmeden som averterer billig gull til prisen over gata, hvorfor det er lettere å lage kula enn kula som skal skyte den ned, og dieselbrølet Ness velger å omfavne.

Til slutt ryker de uklar om selve opprustningen. Lurås inntar en posisjon han vet vil kalles naiv. Ness svarer med Patton. Og helt på tampen: hva en spurv gjør når tranene begynner å danse.

See omnystudio.com/listener for privacy information.

Jonny Hesthammer, direktør i Norsk Kjernekraft, mener kjernekraftdebatten i Norge er i ferd med å snu.

I samtale med Ole Asbjørn Ness går han hardt ut mot Kjernekraftutvalgets vurderinger av kostnader, tidsbruk og norsk kompetanse.

Hesthammer mener utvalgets anslag for små modulære reaktorer er for høye, og viser blant annet til det pågående SMR-prosjektet ved Darlington i Canada. Han stiller også spørsmål ved hvorfor utvalget opererer med en langt lengre tidslinje for norsk kjernekraft enn Det internasjonale atomenergibyråets tidslinje for land som starter helt fra bunnen av.
– Kampen mot kjernekraft blir stadig mer desperat, sier Hesthammer.

Han peker på at Norge allerede har atomenergilovgivning, strålevernmyndigheter, erfaring fra fire forskningsreaktorer og institusjoner med nukleær kompetanse. Norge starter derfor ikke fra null, mener han.

I podkasten snakker Hesthammer og Ness også om:

• hvorfor finansieringskostnader kan gjøre kjernekraftprosjekter ekstremt dyre
• hvordan serieproduksjon av SMR-er kan presse kostnadene ned
• hvorfor Kina bygger både vind, sol og store mengder kjernekraft
• kjernekraftens rolle i Sverige, Finland, Storbritannia og Canada
• datasentrenes enorme fremtidige kraftbehov
• hvorfor Hesthammer tror AI-revolusjonen vil presse frem mer stabil kraftproduksjon
• Norsk Kjernekrafts plan om å levere lokal kjernekraft direkte til industri
• og hvorfor han nå mener spørsmålet ikke lenger er om Norge får kjernekraft, men hvor raskt det skjer.

– Kjernekraft kommer. Spørsmålet er hvor lang tid vi velger å bruke på å la det komme, sier Hesthammer.

See omnystudio.com/listener for privacy information.

Hva skjer når en bedriftseier må betale formuesskatt på verdier som er bundet i aksjer, fabrikker og produksjonsutstyr – samtidig som selskapet taper penger og permitterer ansatte?

I denne episoden møter Ole Asbjørn Ness Eirik Furuseth, gründer og forvalter i Finansco. De bruker helse- og omsorgsminister Jan Christian Vestres eierskap i møbelprodusenten Vestre som utgangspunkt for en diskusjon om formuesskatt, utbytte, norsk eierskap og statlig næringspolitikk.

Furuseth mener Vestre-konsernet viser hvorfor det er misvisende å omtale formuesskatten som en skatt som bare rammer personen bak selskapet. Når eierens formue er bundet i bedriften, kan penger måtte tas ut som utbytte for å betale skatten – også i perioder der selskapet trenger kapital.

Han diskuterer også:

– hvorfor norske eiere stilles dårligere enn utenlandske eiere
– hvordan utbytteskatt øker beløpet som må tas ut av selskapet
– Vestre-konsernets økonomiske utfordringer
– permitteringer, valutatap og eksportproblemer
– The Plus og statens rolle i næringslivet
– formuesskatt og utflyttingsskatt
– hvorfor han mener Norge trenger konkurransedyktige rammevilkår fremfor politisk utvalgte subsidier

Furuseth understreker at formuesskatten alene ikke er årsaken til problemene i Vestre-konsernet, men mener skatten gjør en allerede krevende situasjon vanskeligere.

Vestre AS’ imøtegåelse:

Vestre AS opplyser at The Plus var en investering på rundt 350 millioner kroner. Om lag 35 millioner kroner, cirka ti prosent, kom som tilskudd fra Innovasjon Norge og Enova. Resten ble ifølge selskapet finansiert med oppspart egenkapital og ordinær bankfinansiering.

Selskapet opplyser også at utbyttet som ble besluttet i 2025, bygget på resultatet for 2024, som var et godt år. Utbyttet ble besluttet på grunnlag av foregående års regnskap og den informasjonen som forelå på beslutningstidspunktet.

See omnystudio.com/listener for privacy information.

Er Arendalsuka en åpen demokratisk møteplass – eller en konformitetsfestival for mennesker som allerede befinner seg på innsiden av makten?

Ole Asbjørn Ness møter PR-veteran Hans Geelmuyden og tidligere Unge Høyre-leder Kristian Tonning Riise til en samtale om lobbyisme, politisk påvirkning og det norske korporative systemet.

Geelmuyden mener Arendalsuka har verdi som møteplass, men etterlyser flere utsideblikk og hardere meningsbrytning.

– Jeg har aldri vært med på en ubehagelig diskusjon i Arendal. Det er ganske klamt, sier han.

Tonning Riise forsvarer lobbyistenes rolle. Politikere og embetsverk kan ikke kjenne alle konsekvensene av reguleringene de vedtar, og er derfor avhengige av informasjon fra næringsliv, fagforeninger og organisasjoner.

– Lobbyister har jo ingen makt. Da hadde de brukt tiden sin på alt annet enn å lobbyere, sier han.

Samtalen handler også om:

– hvorfor Arendalsuka samler samfunnets innsidere
– om lobbyister tilfører kunnskap eller forsterker politiske motebølger
– hvordan klima- og energipolitikken ble preget av gruppetenkning
– hvorfor statseide selskapers påvirkning kan skape samrøre
– ekspolitikere som går over til PR-bransjen
– NHOs kamp for subsidier til næringslivet
– hvorfor politikk handler like mye om følelser, makt og status som om fakta

Geelmuyden går også kraftig ut mot næringslivsorganisasjoner som søker stadig mer statlig støtte:

– Dette er det korporative helvete i et nøtteskall.

See omnystudio.com/listener for privacy information.

Norge er et av verdens rikeste, frieste og mest tillitsfulle samfunn. Men har oljerikdommen også gjort staten mindre opptatt av hva ting faktisk koster?

I denne episoden møter Ole Asbjørn Ness Civita-leder Kristin Clemet til en samtale om den norske og nordiske modellen – og om hvorfor suksessen ikke kan tas for gitt.

Clemet mener Norge bruker langt mer offentlige penger enn våre nordiske naboland, uten at skolene, sykehusene, jernbanen, forsvaret eller byråkratiet nødvendigvis fungerer tilsvarende bedre. Tilgangen på oljepenger kan ha gjort oss mindre villige til å prioritere, effektivisere og stille spørsmål ved hvordan ressursene brukes.

Samtalen handler også om:

– hvorfor den nordiske modellen bygger på både markedsøkonomi og velferdsstat
– hvordan Norge kjørte seg fast i reguleringer og subsidier på 1970-tallet
– reformene under Kåre Willoch og Gro Harlem Brundtland
– hvorfor Clemet mener Arbeiderpartiets rolle i liberaliseringen er undervurdert
– formuesskatt, eierflukt og virksomheter som gradvis flytter etter eierne
– hvorfor Norge sakker akterut på innovativt entreprenørskap
– om offentlig sektor har fått et produktivitetsproblem
– hvorfor mer penger ikke automatisk gir bedre skole og helsevesen
– om Norge står foran stagnasjon dersom kursen ikke endres

Clemet omtaler den nordiske samfunnsmodellen som «en modell med fem unntak»: Landene har mye felles, men Danmark og Sverige har på flere områder valgt andre løsninger enn Norge.

Hun er bekymret for at norske politikere har vent seg til å møte nesten ethvert problem med nye bevilgninger.

– Vi har ikke tenkt så mye på hva det koster. Vi har bare bevilget til det ene etter det andre, sier Clemet.

See omnystudio.com/listener for privacy information.

Hormuz har vært stengt i månedsvis. USA og Israel har bombet Iran. Og oljeprisen? Den vaker rundt 80–90 dollar — og mannen som kjenner verdens energimarkeder bedre enn de fleste, tror den skal videre ned.

Jarand Rystad — gründer og sjef for Rystad Energy, og ifølge Financial Times en av bransjens mest siterte oljeanalytikere — har fra Oslo bygget opp et av verdens ledende uavhengige analysehus for energi. I denne episoden forklarer han hvorfor krisen alle ventet på, aldri kom. Og hvorfor selv full krig mellom Iran og USA neppe utløser den.

Svaret ligger i tallene. Kina kuttet oljeimporten fra tolv til åtte millioner fat om dagen ved å tære på rekordfulle lagre — og to av tre nye biler i landet er nå elektriske. Da våpenhvilen kom, fosset oljen ut som ketchup av flasken: nærmere tjue millioner fat om dagen fra ferdiglastede tankskip. Og bak Hormuz bygges bakdørene — rørledninger til Rødehavet og Fujairah som ifølge Rystad vil gjøre frykten for stredet borte innen ti år. Iran bruker altså sitt sterkeste kort på en måte som gjør kortet verdiløst.

Men Rystad friskmelder ikke alt. Lave europeiske gasslagre og lav magasinfylling i norsk vannkraft kan gi press på strømprisen i vinter. Likevel står kontinentet langt bedre rustet enn i 2022 — Europa har, med Rystads formulering, «druknet i elektroner». Og på spørsmålet om hva som skjer hvis Putin kutter de norske gassrørledningene, kommer et svar om synkedroner og reparasjonstid — og om terskelen som skiller sabotasje fra total krig.

Til slutt: worst case. Varig stengt Hormuz, oljepris mot 200 dollar. Selv da, mener Rystad, klarer verden seg. For bak alt sammen lurer det få snakker om: et rekordstort oljeoverskudd i 2027 og 2028.

Energikrisen er avlyst. Spørsmålet er hvem som har mest å tape på det.

See omnystudio.com/listener for privacy information.

Bør Norge slutte å belære stormakter om demokrati og menneskerettigheter?

Skjalg Stokke Hougen, rådgiver i Civita og statsviter, mener norsk utenrikspolitikk fortsatt er preget av tiden da USA og Vesten dominerte verden. Nå vokser Kina, India, Russland og andre makter frem, og Norge må i større grad tenke strategisk og ivareta egne interesser.

I samtalen med Ole Asbjørn Ness diskuterer Hougen blant annet:

– hvorfor norsk verdimisjonering kan virke mot sin hensikt
– hvorfor India er for viktig til å bli behandlet som et bistandsland
– faren for å skyve India nærmere Kina og Russland
– Norges normaliseringsavtale med Kina
– om norsk utenrikspolitikk egentlig er prinsippfast
– Europas avhengighet av USA
– hvorfor demokrati ikke kan eksporteres som en ferdig pakke
– om Vesten er blitt mer opptatt av Pride og identitetspolitikk enn av grunnleggende demokratiske rettigheter
– hvorfor ytringsfrihet kan være viktigere enn raske demokratiske valg

Hougen mener Norge ikke skal oppgi troen på demokrati, rettsstat og individuelle rettigheter. Men han advarer mot å tro at en liten stat kan kjefte stormakter til å bli mer vestlige.

– Vi må være mye klokere i tilnærmingen, sier han.

See omnystudio.com/listener for privacy information.

Har nordmenn et utdatert bilde av amerikansk politikk?

Kristian Tonning Riise, tidligere leder i Unge Høyre og norsk-amerikaner med sterk interesse for amerikansk politikk, er gjest hos Ole Asbjørn Ness.

Tonning Riise mener mange norske politikere og kommentatorer fortsatt betrakter Det demokratiske partiet gjennom et politisk kart fra Bill Clintons tid. Samtidig har en radikal venstrefløy fått stadig større innflytelse gjennom Bernie Sanders, Alexandria Ocasio-Cortez, Democratic Socialists of America og New York-ordfører Zohran Mamdani.

I samtalen diskuterer Ness og Tonning Riise hvordan Occupy Wall Street og Bernie Sanders endret strategien til den amerikanske venstresiden, hvorfor primærvalgene trekker kandidatene mot ytterkantene, og om AOC kan bli venstresidens svar på Donald Trump.

De snakker også om:

– økonomiske forskjeller og sosial mobilitet i USA
– amerikansk innovasjonskraft og Europas reguleringsiver
– Mamdanis sosialistiske program og Israel-holdninger
– om Donald Trump er fascist eller autoritær
– hvordan amerikansk identitetspolitikk importeres til Norge
– hva det vil bety for Europa dersom det amerikanske prosjektet svekkes

– En del politikere og kommentatorer i Norge trenger å oppdatere det amerikanske politiske kartet, sier Tonning Riise.

See omnystudio.com/listener for privacy information.

I andre episode av Lurås & Ness diskuterer Helge Lurås og Ole Asbjørn Ness en verden der flere konflikter ser ut til å bevege seg inn i farlige eskaleringsspiraler.

Iran holder fast på kontrollen over Hormuz, oljeprisene stiger, og USA står overfor vanskelige valg. Har Donald Trump de militære og politiske kortene som kreves for å tvinge Iran til å gi seg – eller er det Washington som etter hvert vil bli mest desperat?

Deretter går samtalen til Ukraina. Lurås mener Vesten allerede i praksis er i krig med Russland, og advarer om at angrep mot europeisk infrastruktur kan komme tidligere enn mange tror. Norge har svært begrenset beskyttelse mot ballistiske missiler. Ness mener derimot at et russisk angrep på NATO ville være strategisk selvmord, og at mer opprustning gjør krigen mindre sannsynlig.

De diskuterer også terror mot Pride, islam og homofili, integrering og den raske demografiske endringen i Norge. Ness lanserer et konkret forslag: Norge bør stanse all innvandring fra islamske land i tre stortingsperioder – tolv år – og bruke tiden på å integrere dem som allerede er her. Lurås støtter hovedideen, men begge advarer samtidig mot å gjøre alle muslimer ansvarlige for ekstremistenes handlinger.

Til slutt retter de et kraftig angrep mot norsk offentlighet. Hvorfor sier så få akademikere, journalister og mennesker i trygge maktposisjoner det de faktisk mener? Har Norge fått en elite som først og fremst kjennetegnes av posisjon, konformitet og gode inntekter – snarere enn kunnskap og mot?

Lurås og Ness er enige om mye, men langt fra alt.

Temaer i episoden:

00:00 Iran, Hormuz og faren for en ny amerikansk eskalering
13:20 Ukraina-krigen og en stadig farligere våpenkappløp
17:30 Kan krigen spre seg til Norge og Europa?
27:10 – Vi er allerede i krig med Russland
33:10 Hvor og når kan Russland eskalere?
37:40 Pride-terror, islam og homofili
43:00 Innvandring og den demografiske utviklingen
54:30 Ness foreslår tolv års innvandringsstopp
1:02:00 Hva skjer dersom majoritetskulturen svekkes?
1:14:30 Kritikken av norsk offentlighet og elite

Abonner på kanalen, del episoden og skriv gjerne i kommentarfeltet hvem av dem du mener har den sterkeste analysen.

See omnystudio.com/listener for privacy information.

I denne episoden møter Ole Asbjørn Ness Fremskrittspartiets Jon Helgheim til en samtale om vold i nære relasjoner, kriminalitet, utvisning og myndighetenes ansvar for å beskytte utsatte kvinner.

 Utgangspunktet er den alvorlige saken der en kvinne ble drept etter at hennes kjæreste, som ifølge omtalen hadde en omfattende voldshistorikk, ble siktet for drapet. Hvordan kan personer med kjent voldshistorikk fortsatt gå fritt? Hvorfor blir mennesker som er vedtatt utvist, likevel værende i Norge? Og har hensynet til menneskerettigheter og gjerningspersoners vern fått større vekt enn sikkerheten til potensielle ofre?

Ness og Helgheim diskuterer politiets risikovurderinger, vold i nære relasjoner, utvisningspolitikk, internasjonale konvensjoner og hvilket handlingsrom norske politikere faktisk har. Helgheim argumenterer for strengere reaksjoner og en omfattende reform av systemet, mens Ness utfordrer både politikere, jurister og advokatbransjen på hvem dagens regelverk egentlig beskytter.

See omnystudio.com/listener for privacy information.

Linda Noor, leder i tankesmien Minotenk, møter Ole Asbjørn Ness til en åpen samtale om islam, integrering, homofili, maskulinitet og polariseringen i Europa.

Noor erkjenner at islam har et stort potensial for å fremdyrke patriarkalske og machoidealer. Samtidig mener hun at norske muslimer blir stadig mer liberale, og at holdningene endrer seg betydelig fra én generasjon til den neste.

Hvor stor er egentlig verdikløften mellom muslimske miljøer og majoritetsbefolkningen? Hvorfor møter homofili så sterk motstand i konservative muslimske miljøer? Og har islam et mer positivt og frisinnet syn på seksualitet enn mange tror?

Samtalen berører også muslimske influensere, Andrew Tate, stygge kommentarfelt, terror og islamkritikk, Elon Musks advarsel om borgerkrig i Storbritannia og hvordan Norge kan lykkes bedre med integreringen.

Noor mener det er legitimt å være motstander av høy innvandring, men advarer mot å fremmedgjøre mennesker som allerede er en del av det norske samfunnet. Hun mener også at høyresiden har et stort uutnyttet velgerpotensial blant innvandrere – dersom den demper det hun omtaler som en fiksering på islam.

Se hele samtalen og skriv gjerne hva du mener i kommentarfeltet. Hold debatten saklig

See omnystudio.com/listener for privacy information.

Elias Omberg er 22 år, psykologistudent, foredragsholder og en av Norges mest omtalte unge meningsinfluensere. Etter at han gikk inn i debatten om biologisk kjønn, forteller han at han har mottatt drapstrusler, mistet foredragsoppdrag og blitt frosset ut av mennesker han trodde var venner.

I samtale med Ole Asbjørn Ness forteller Omberg om stormen etter opptredenen i «Dagsnytt 18», hvorfor han nekter å bruke et språk han selv mener er usant, og hvordan støtte ofte kommer privat fra mennesker som ikke tør å stå frem offentlig.

Samtalen handler også om:

– hvor grensen går mellom høflighet og språklig tvang
– meningsmangfold og kanselleringskultur
– politisering av psykologi og kjønnsdysfori
– vennene som forsvant da det begynte å storme
– mobbing, rasisme og sosial angst i oppveksten
– hvordan Omberg har lært seg å stå alene mot presset

– Hva er poenget med mangfold hvis vi ikke kan ha meningsmangfold? spør Omberg.

See omnystudio.com/listener for privacy information.

Hva skjer med Norge dersom innvandringen og de demografiske trendene fra de siste tiårene fortsetter?

Kjell Erik Eilertsen, journalist i Document og tidligere finansmann, er gjest hos Ole Asbjørn Ness. Han presenterer egne beregninger som antyder at personer med fire norskfødte besteforeldre kan utgjøre mindre enn halvparten av befolkningen allerede i 2048.

Eilertsen mener utviklingen ikke bare handler om befolkningstall. Han advarer om konsekvenser for integrering, kriminalitet, offentlige velferdstjenester og det norske tillitssamfunnet.

I samtalen diskuteres blant annet:

– Hvor raskt befolkningssammensetningen i Norge endrer seg
– Store forskjeller i sysselsetting og integrering mellom innvandrergrupper
– Hvorfor unge opplever Oslo som mer segregert og utrygt
– Om kulturelle og religiøse verdiforskjeller vil skape økende konflikt
– Hvorfor næringslivsledere unngår innvandringsdebatten
– Hvem som til slutt betaler kostnadene ved mangelfull integrering
– Om Norge er i ferd med å miste tillitssamfunnet

Beregningene og vurderingene som presenteres i samtalen, er Eilertsens egne.

See omnystudio.com/listener for privacy information.

Hvorfor er det blitt så vanskelig å finne en kjæreste – til tross for at datingappene gir oss tilgang til flere mennesker enn noen gang?

I denne episoden møter Ole Asbjørn Ness matchmaker Ane Sideri Hagen. Hun mener moderne single bruker for mye tid på å vurdere polerte profiler, lete etter feil og vente på den perfekte «gnisten» – og for lite tid på å faktisk møte mennesker.

– Har du lyst på en kjæreste, bør du prøve å finne en annen måte enn datingsider og datingapper, sier Hagen.

Hun forteller hvorfor den sterke, umiddelbare tiltrekningen ofte kan være et dårlig utgangspunkt for et varig forhold. Mange velger en partner på grunn av seksuell kjemi, men oppdager senere at de ikke får trygghet, støtte eller følelsen av å bli sett.

Hagen går også ut mot selvutviklingskulturen og ideen om at man må bli ferdig med seg selv før man kan inngå et forhold.

– Du blir aldri klar for den relasjonen. Da jeg fant mannen min, var det da jobben begynte.

Samtalen handler også om hvorfor intelligente, vellykkede og selvstendige mennesker ofte kan ha vanskeligere for å finne en passende partner. Jo mer særegen man er, desto færre mennesker passer inn i livet man har bygget.

I episoden diskuterer de blant annet:

– hvorfor datingappene kan gjøre det vanskeligere å finne kjærligheten
– hvordan single bygger opp fantasibilder før den første daten
– hvorfor jakten på «gnisten» kan føre til dårlige partnervalg
– forskjeller og likheter mellom hva menn og kvinner søker
– hvorfor vellykkede kvinner kan forbli single
– hvordan høy intelligens og mange krav snevrer inn utvalget
– hvorfor man aldri blir helt ferdig med å «jobbe med seg selv»
– hva som kjennetegner et godt og varig forhold
– hvorfor flere bør si ja til blinddater
– hvordan man bør snakke om fremtiden allerede på første date

Ane Sideri Hagen har arbeidet profesjonelt som matchmaker siden 2015. Hun mener en god partner ikke bare skal gi romantikk og seksuell tiltrekning, men også trygghet, energi og muligheten til å bli et bedre menneske.

See omnystudio.com/listener for privacy information.

Samtidskunstner Tonje Gjevjon mener norske politikere og skeive organisasjoner vegrer seg for å snakke konkret om homofobi, kvinnesyn og ytringsfrihet i muslimske miljøer.

I denne samtalen med Ole Asbjørn Ness diskuterer hun hvorfor islamistisk vold ofte omtales som et uttrykk for «hat» generelt, og hvorfor kritikere av Pride og transaktivisme blir beskyldt for å bidra til et farlig samfunnsklima.

Gjevjon avviser at kritikk av kjønnsidentitet, Pride og norsk lovgivning kan sidestilles med ekstremisme og vold.

– Vi ønsker en endring i lovverket. Måten vi gjør det på, er å snakke og ta opp ting, sier hun.

Samtalen handler også om integrering, synet på kvinner og homofile, berøringsangsten i norsk offentlighet og forskjellen mellom å kritisere islam og å holde alle muslimer ansvarlige for terror.

Gjevjon mener det ikke finnes noe strukturelt hat mot homofile i den øvrige norske befolkningen, men at situasjonen er annerledes i enkelte muslimske miljøer.

– To homofile unge menn som går hånd i hånd på Grønland, vil merke at det er ubehagelig, for å si det mildt, sier hun.

Ole Asbjørn Ness advarer samtidig mot å gjøre terrorister representative for alle muslimer. Han mener en fruktbar debatt krever at man skiller mellom voldelig islamisme, konservative religiøse holdninger og muslimer som enkeltpersoner.

See omnystudio.com/listener for privacy information.

I den første episoden av Lurås & Ness møtes Helge Lurås og Ole Asbjørn Ness for å diskutere ukens viktigste hendelser – og det de mener mediene og politikerne ikke tar på alvor.

Situasjonen rundt Iran og Hormuzstredet kan få dramatiske konsekvenser for oljeprisen og verdensøkonomien. Samtidig fortsetter krigen i Ukraina, mens begge sider ser ut til å være fanget i en spiral der neste naturlige skritt er ytterligere eskalering.

Samtalen beveger seg også hjem til Norge: Er renteøkninger et effektivt virkemiddel når det først og fremst er boligeiere og leietakere som rammes, mens offentlig pengebruk fortsetter å vokse? Hvorfor har Norge så få toppledere og embetsmenn som tør å si politikerne imot? Og har Vesten mistet evnen til å tenke strategisk og langsiktig?

Lurås og Ness diskuterer blant annet:

– Iran, Hormuzstredet og faren for en ny energikrise
– Krigen i Ukraina og Vestens tro på at mer press vil tvinge Russland til kompromiss
– Norges Bank, rentene og den voksende offentlige pengebruken
– Hvorfor uavhengige og tydelige samfunnstopper ser ut til å ha forsvunnet
– Kinas langsiktige satsing på teknologi og halvledere
– EUs sentralisering og Europas tap av konkurransekraft
– Klima, ideologi og politikk som erstatning for religion
– Hvorfor stadig færre kritikere tør å møte til en åpen debatt

Dette er første episode av Lurås & Ness, et nytt aktualitetsformat der Helge Lurås og Ole Asbjørn Ness diskuterer politikk, økonomi, geopolitikk og samfunnsutvikling.

See omnystudio.com/listener for privacy information.

Hvorfor kan staten tjene mer desto høyere strømprisen blir? Og er Norge egentlig i ferd med å gå tom for kraft – eller mangler vi først og fremst billig strøm?

NTNU-professor Jonas Kristiansen Nøland er gjest hos Ole Asbjørn Ness til en omfattende samtale om norsk og europeisk energipolitikk.

Nøland forklarer hvordan Norgespris skjermer husholdningene, mens næringslivet fortsatt møter de høye markedsprisene. Han viser også til Danmarkskabelen: Da kapasiteten ble redusert, tapte Statnett rundt 38 millioner kroner i flaskehalsinntekter, mens strømkundene i Sør-Norge ifølge hans beregninger sparte rundt 250 millioner kroner.

Samtalen handler også om:

– Hvorfor Nøland mener havvindindustrien «synger på siste vers»
– Myten om at vindkraft automatisk blir billigere jo mer som bygges
– Hvordan EUs fornybarmål kan belønne lavere energibruk og avindustrialisering
– Hvorfor Europa både kan ende med høye subsidier og dyr strøm
– Hvordan kunstig intelligens og datasentre kan sprenge prognosene for kraftforbruk
– Om AI-selskaper kan få så høy betalingsvilje at tradisjonell industri taper kampen om strømmen
– Hvorfor USA vurderer egne kraftløsninger til datasentre utenfor det ordinære strømnettet
– Teknologioptimisme, kjernekraft, ressursbruk og kritikken av økonomisk vekst

Kan kunstig intelligens skape et nytt norsk industrieventyr, eller vil datasentrene bruke opp kraften som eksisterende industri trenger? Og er norsk energipolitikk rigget for lave priser – eller for størst mulig inntekter til staten?

See omnystudio.com/listener for privacy information.

Investor og forvalter Jan Petter Sissener er gjest hos Ole Asbjørn Ness til en bred samtale om norsk økonomi, politisk lederskap og hva Norge skal leve av i fremtiden.

Sissener tror Jonas Gahr Støre blir sittende som statsminister frem til 2029. Han mener både Støre og Erna Solberg har vært for opptatt av makt og politiske kompromisser – og for lite villige til å stå for egne prinsipper.

– Erna var også preget av maktsyke og villig til å spise kameler, sier Sissener.

Han er heller ikke imponert over dagens Høyre, som han mener har blitt så anonymt at man kan lure på om partiet forsøker å komme under sperregrensen.

Samtalen handler også om:

– hvorfor Sissener mener staten, ikke husholdningene, må stramme inn
– formuesskatten og forskjellen mellom norske og utenlandske eiere
– kapitalflukt, gründere og utflytting til Sveits
– kunstig intelligens og et langt tøffere arbeidsmarked
– leger og sykepleiere som drukner i byråkrati
– skolen, eldreomsorgen og offentlig pengebruk
– billig kraft, atomkraft og fremtidens norske industri
– hvorfor Sissener savner politikere med arbeidserfaring og ryggrad

Sissener mener Norge fremdeles tjener svært godt på olje, fisk og forsvarsindustri, men advarer mot at høye inntekter skjuler mangelen på en langsiktig plan.

– Hvor er den politiske visjonen for fremtidens Norge? spør han.

See omnystudio.com/listener for privacy information.

Norge er allerede europamester i fornybar energi, for lengst langt over målet EU har satt for 2030. Likevel kan et regelverk fra Brussel snart tvinge norske kommuner til å reise vindturbiner de har sagt et rungende nei til. Hvordan endte vi der?

Gaute Grøtta Grav, rådgiver i Motvind Norge, har fulgt vindkraftsaken tettere enn de fleste. I denne samtalen tar han for seg det som skjuler seg bak en tørr forkortelse: RED3, EUs tredje fornybardirektiv — Renewable Energy Directive. På papiret handler det om å bygge fornybar energi raskere. I praksis, mener Grav, handler det om noe langt større: hvem som skal få bestemme hva norsk natur skal brukes til.

Paradokset er at Norge inngår i ett felles europeisk regnskap. EU sikter mot 42,5 prosent fornybarandel for hele kontinentet i 2030. Ligger Polen langt bak, er det Norge — allerede best i klassen — som forventes å kompensere. Vi skal altså bygge ned egen natur for at et regnestykke i Brussel skal gå opp.

Direktivet gir fornybar energi en juridisk særstilling. Utbygging skal kunne regnes som «overordnet offentlig interesse» — et begrep som i realiteten lar hensynet til vindkraft veie tyngre enn natur, fugleliv, folkehelse og lokaldemokrati når interessene settes opp mot hverandre. Myndighetene skal peke ut «akselerasjonsområder» der prosjektene glir raskere gjennom. Og ett av forslagene er så oppsiktsvekkende at det er verdt å stanse ved: rekker ikke kommunen fristen på tre til seks måneder, kan prosjektet bli godkjent helt automatisk.

Grav tegner et bilde av iskast fra vinger dobbelt så høye som Oslo Plaza, av infralyd som holder naboer våkne, av boligverdier i fritt fall og havørn som faller på Smøla. Men den virkelig ubehagelige innsikten ligger et annet sted — i det enkle spørsmålet om hvem som til slutt sitter igjen med regningen når turbinene skal rives.

Er dette klimapolitikk, eller avvikling av det lokale selvstyret i klimaets navn? Grav har et svar. Etterpå ser du aldri på nabofjellet ditt på samme måte igjen.

See omnystudio.com/listener for privacy information.

USA og Iran er igjen i krig, Hormuzstredet er nærmest stengt, og presset på verdens energimarkeder øker.

Ole Asbjørn Ness mener USA står sterkere enn mange kritikere vil innrømme. Iran er militært svekket, oljeprisen har foreløpig ikke eksplodert, og amerikanerne har fortsatt betydelige ressurser. Helge Lurås advarer på sin side om at dagens priser kan gi et misvisende bilde dersom oljelagrene tømmes og mangelen på diesel, bensin og flydrivstoff blir akutt.

De diskuterer også den nye fasen i krigen mellom Russland og Ukraina. Ukrainske droner rammer stadig dypere inne i Russland, men vil det presse Vladimir Putin til forhandlingsbordet – eller føre til at Russland eskalerer mot Europa?

Lurås frykter at sabotasje, cyberangrep eller angrep mot kritisk infrastruktur i Polen, Baltikum eller Norge kan bli neste steg. Ness peker blant annet på norske gassrør som et mulig sårbart mål, og mener Europa mangler både den militære kapasiteten og viljen til å gå inn i en direkte krig med Russland.

I samtalen diskuteres blant annet:

– Hvem har egentlig overtaket i krigen mellom USA og Iran?
– Kan Iran holde Hormuzstredet stengt over tid?
– Hvor alvorlig kan den globale energikrisen bli?
– Hvorfor holdes Israel foreløpig utenfor krigen?
– Vil Ukrainas droneangrep tvinge Putin til å forhandle?
– Kan Russland ramme norsk og europeisk energiinfrastruktur?
– Er Europa i ferd med å bli trukket inn i en direkte krig med Russland?

See omnystudio.com/listener for privacy information.

Drømmer du deg tilbake? Til antikkens Roma, til det pittoreske 1700-tallets Sverige? Da bør du vite én ting: Fra oldtiden og langt inn på 1700-tallet døde halvparten av alle barn før de var gjennom puberteten. Fikk du fire, mistet du to. Romerriket var, med Pål Ringholms ord, oppskrytt.

Ringholm er investeringsdirektør i Formue og ble gjennom en årrekke rangert blant Norges fremste kredittanalytikere — mannen hvis jobb var å se alt som kunne gå galt. Desto mer oppsiktsvekkende er grafene han nå legger på bordet.

For 200 år siden levde 79 prosent av menneskeheten i ekstrem fattigdom. I dag: under ti. Forklaringen ligger ikke minst i Kina og India, som forlot en feilslått planøkonomi og slapp markedskreftene løs. På 1300-tallet kostet én time lys en hel dagslønn; siden har prisen falt 99,99 prosent. Og reallønnen — lønn justert for prisstigning — lå flat i seks–sju hundre år før den brått pekte rett til værs. Norge er, målt mot internasjonale tall, fortsatt blant verdens likeste land, stikk i strid med det du hører i debatten.

Men midt i sommeroptimismen dreier samtalen mot vår tids store veddemål: kunstig intelligens. Er det en boble? Ringholm går til jernbanekrakket i 1873 og til 1890-tallet, da London-børsen hadde sytti sykkelselskaper og Financial Times egen spalte for sykkelaksjer. Teknologien består alltid, sier han. Gjør prisene det?

Så kommer innrømmelsen: I høst skulle han ansette en junioranalytiker. Det gjør han ikke. I stedet forklarer han hvorfor den nye, søvnløse kollegaen heter «Kevin» — og hvorfor Kevin kan gi erfarne folk ti ekstra år i arbeidslivet, mens de unge må tenke nytt.

Verden har aldri vært bedre. Spørsmålet Ringholm lar henge i luften, er om den noen gang har forandret seg raskere — og hvem som henger med.

See omnystudio.com/listener for privacy information.

Den regjerende verdensmesteren går inn i finalen som underdog. Der begynner samtalen — og det er bare det første som ikke stemmer med magefølelsen.

Eirik Furuseth, formuesforvalter og gründer av Finansco, har brukt fem uker på å heie Norge gjennom et mesterskap ingen så komme. Nå har han felt sin dom: Argentina, som holder VM-tittelen, skal få bank av Spania. Den eneste veien til seier går gjennom én mann — Messi.

For dette er egentlig ikke fotball. Det er en eldre strid: kan ett geni slå et kollektiv, et lag som spiller som én organisme? Furuseth mener nei. Spania henter en trener ingen har hørt om, og vinner likevel mesterskap på mesterskap. England gjorde motsatt feil — ga verdens mest kreative spiller plass — og kollapset.

Under fotballen ligger politikken. Furuseth trekker linjer fra Thatchers oppgjør med fagforeningene til Javier Milei, mannen norske medier avskrev som tidens idiot, og som ifølge forvalteren nå har løftet rekordmange argentinere ut av fattigdom.

Underveis snubler de over et paradoks: krigen Argentina tapte mot britene var det som veltet landets militærdiktatur — og som samtidig berget Thatcher fra politisk død.

Vert Ole Asbjørn Ness går fra å banne i sofaen til å bli Messi-tilhenger over natten. To menn vedder en middag. Det de egentlig veier mot hverandre, er to syn på hvordan verden bør styres.

Og så er det sviket. Norge røk ut mot England på annullerte mål og en dommer som, sier noen, hadde en finger på vekta. Likevel senker et helt land skuldrene i takknemlighet. Hvorfor jubelen er størst der nederlaget svir verst, svarer Furuseth på en måte du ikke venter.

Hvem som får rett, avgjøres søndag. Hvorfor de tror det de tror, hører du her.

See omnystudio.com/listener for privacy information.

Høyere rente gjør mange nordmenn rikere. Bare halvparten av oss har gjeld, innskuddene i bankene vokser raskere enn utlånene, og pensjonistkullene – den eneste aldersgruppen som faktisk øker – lever godt av 4,25 prosent.

Konsekvensen er ubehagelig: skal Norges Bank i det hele tatt merke en effekt på økonomien, må den ramme låntakerne desto hardere. Rentevåpenet er blitt sløvt, og et sløvt våpen må svinges brutalt.

Jan Ludvig Andreassen, sjeføkonom i Eika-gruppen, har i årevis vært den norske økonomstandens mest utålmodige avviker. Der kollegene analyserer siste inflasjonstall granulært – «inflation nutters», kaller han dem – ser han på noe langsommere og tyngre: arbeidsstyrken. I USA er den sivile arbeidsstyrken to millioner mennesker mindre enn for ett år siden. Japan mister en million i året. Kinas fruktbarhetstall er under ett barn per kvinne, som betyr en halvering for hver generasjon. Vesten har ikke en konjunkturnedgang. Vesten har en demografi.

Og en gjeld. Andreassen beskriver et regime økonomene kaller fiskal dominans: når statsgjelden blir stor nok, kan ikke sentralbanken lenger bestemme renta – gjelden gjør det. Realrenten må holdes lav, helst negativ, til inflasjonen har spist opp verdien av gjeldsbrevene. Men det kan ingen sentralbanksjef si høyt. Så de lover å bekjempe inflasjonen mens de i praksis lar den surre. Markedet gjennomskuer det, og priser inn noe som ligner konkurs på lange statsrenter: seks prosent styringsrente i 2056, i økonomier som ikke vokser.

Så er spørsmålet hva som skjer med boligbyggerne. Med Oslo-prisene. Med kronekursen som nekter å oppføre seg som den trygge havnen den burde være. Andreassen har solgt huset sitt selv.

Han vet noe han ikke vil si rett ut. Nesten. 

See omnystudio.com/listener for privacy information.

Å kritisere NRK er å holde NRK i live. 

Det er Helge Lurås' påstand, og den er ubehagelig nettopp fordi den rammer alle som deler indignasjonen: hver gang du raser mot statskanalen på Facebook, minner du folk på at den finnes. Du vedlikeholder monopolet du forakter.

Trond Omdal, oljeanalytiker og forvalter i Pensum, og Helge Lurås, ansvarlig redaktør og tidligere etterretningsoffiser, kom for å snakke om Iran-konflikten.

Omdal leser tallene: Trump har fått ned oljeprisen ved å skylle ut volumene som allerede lå på vannet. Det er ikke en løsning. Det er en regning som forfaller etter mellomvalget.

Lurås forklarer hva som faktisk skjer i stredet: amerikanerne har overtalt rederier og forsikringsselskaper til å bruke en sørlig rute i omanske farvann, med transponderne slått av. Skipene går i mørket. Iran skyter på dem. Og på spørsmålet alle later som de kan svare på — kan USA åpne Hormuz med makt? — sier den tidligere etterretningsoffiseren det ingen ekspert vil si: vi vet ikke. Netanyahu har siden 90-tallet forsøkt å få amerikanske presidenter til å angripe Iran. Alle sa nei. Grunnen bør bekymre deg.

Så dreier samtalen. Ness beskriver NRKs dekning av Khamenei-begravelsen. Omdal forteller hvor lenge det tok ham — prest og misjonær i familien — å innse at islam ikke er én gren av det samme treet. Lurås gir sin Islam 101: to profeter, to moralske systemer, og en Mohammed som var alt annet enn Jesus.

Halvparten av USAs avskjæringsmissiler skal allerede være brukt opp. Ikke én Patriot går til Kyiv nå.

See omnystudio.com/listener for privacy information.

Det verste med Norges VM-exit er ikke at vi tapte. Det er at vi kanskje ikke gjorde det. To dommeravgjørelser skilte Norge fra en VM-semifinale. Et annullert mål etter en knuffing i feltet så lett at den knapt forstyrret luften rundt Haaland. En ball som skiftet retning midt i luften — angivelig fordi den traff en kabelvaier — uten at noen ba om dropball. Begge gikk mot Norge. Begge var avgjørende.

Tonje Gjevjon vet hva hun snakker om. Før hun ble en av Norges mest kompromissløse samtidskunstnere, var hun et fotballtalent i toppsjiktet. Hun kjenner spillet innenfra: kropp mot kropp, kroppsvekt, posisjonering foran mål. «Hvis det der skal straffes, blir det ikke mye fotball igjen,» sier hun.

I denne samtalen med Ole Asbjørn Ness går de løs på det som kan være fotballens virkelige krise. Den britiske avisen The Telegraph feiret Englands avansement med at nasjonen endelig behersker the dark arts — den svarte kunsten. Altså: å kaste seg, skrike, filme, få dommeren til å gjøre jobben spillerne ikke klarer selv. Når en avis skryter av dette som en ferdighet, hva er det egentlig som har skjedd med sporten? Og bak alt: VAR-rommet der usynlige dommere overprøver det øynene så.

FIFA, en organisasjon med en av historiens største internasjonale korrupsjonssaker på rullebladet. Ness trekker en linje som stikker dypere enn fotball: Hva er en pris verdt hvis romanen ikke er din egen? Hva er en seier verdt hvis den ikke er vunnet?

Gjevjon svarer ikke som du tror. Og det Ness sier om England til slutt — om et imperiums forfall, fra verdensmakt til noe helt annet — er ikke en fotballanalyse i det hele tatt.

Hør hele samtalen. Så bestem selv om vi tapte.

See omnystudio.com/listener for privacy information.

Norge er verdens mest egalitære nasjon. Så hvorfor har hele landet – fra hijabkledde jenter på Oslo øst til kommunister på tribunen – forelsket seg i en maskin bygget på det stikk motsatte prinsippet: at den beste vinner, og resten ikke?

Lørdag kveld møter Norge England i kvartfinalen. Oddsen er 2-3 mot. Men i denne episoden handler fotballen om noe langt større enn Haaland mot Kane.

Gjestene har tyngden til å stille spørsmålet. Jens Rugseth har startet 30-40 selskaper og bygget verdens nest største Microsoft-distributør – over 20 000 arbeidsplasser i 50 land – før skatteskjerpelsene i 2021 sendte ham til Sveits. Eirik Furuseth grunnla formuesforvalteren Finansco og bygger bedrifter fra Norge, mot det han kaller umulige vilkår. To menn norsk skattepolitikk i praksis har jaget ut. Og likevel: hjertet i Norge, barna i Norge, drakta på ryggen.

Herfra skrur de til. For fotballen, hevder de, er selve bildet på samfunnet de ønsker seg. Alle får muligheten. Ingen får samme resultat. Erling Braut Haaland nærmer seg en milliard kroner i året, kjøper vesker til en halv million, skatter ikke i Norge – og hele nasjonen jubler. En gründer som skaper tusen arbeidsplasser blir møtt som hovedmotstanderen. Hvorfor tåler vi grenseløs ulikhet på gressmatta, men aldri i næringslivet?

Underveis: et påvirkningsselskap der du kan betale for norsk politikk. En statssekretær som ba kritikerne drite og dra. Og et arbeiderpartisk LO som eroderer innenfra.

De to har svaret på hvorfor akkurat denne generasjonen kom nå – og hva den avslører om landet vi tror vi kjenner. Men det sier vi ikke her.

Kampen avgjøres lørdag. Argumentet avgjøres i det øyeblikket du skjønner at de kanskje har rett.

See omnystudio.com/listener for privacy information.

Norge er i ekstase over det mest nådeløse meritokratiet som finnes. Elleve mann, plukket ut etter ett eneste kriterium: at de er best. Ingen kvotering, ingen mangfoldskrav, ingen «alle skal med». Journalist Jarle Aabø setter det på spissen: Hadde filmbransjens mangfoldsregler gjeldt for landslaget, hadde Norge aldri kommet til VM.

Aabø – mannen som tippet 4 000 kroner mot Norge i protest mot hypen, og tapte – gjester Ness sammen med samtidskunstner Tonje Gjevjon, selv et fotballtalent i oppveksten. Ingenting splitter Norge mer enn Pride, hevder Aabø. Ingenting samler mer enn landslaget. Samtalen starter i folkehavet på Karl Johan og ender et betydelig mørkere sted.

Andre stopp: Citizen Vigilante – voldsfilmen der en amerikaner driver borgervern, altså tar loven i egne hender, mot kriminelle innvandrere i en europeisk storby. Tyskland stanset filmen med et byråkratisk knep. Elon Musk slapp den fri. Gjevjon slakter håndverket. Aabø kaller den «ugenial». Men Ness lanserer en urovekkende hypotese: Filmen overlevde fordi den er dårlig. Hadde den vært god, hadde den vært forbudt.

Så saken som får begge gjestene til å gripe til ordet «sjokkerende»: Lederen for Palestinakomiteen i Bodø krever i et leserbrev at israelske borgere nektes adgang til Norge. Aabø ringte organisasjonens ferske toppleder, Rami Samandar – SV-politiker og vararepresentant til Stortinget – og stilte ett spørsmål: Tar du avstand fra Hamas' angrep på Israel? Svaret han fikk, tre ganger på rad, må du høre selv.

Grunnloven av 1814 nektet jøder adgang til riket. Paragrafen ble opphevet i 1851 og står igjen som en skamplett i norsk historie. 175 år senere sitter Ness med to gjester og ett spørsmål: Er folkefesten et ekte fellesskap – eller siste fest med gjengen?

See omnystudio.com/listener for privacy information.

USA har signert det som ligner en kapitulasjon overfor Iran. Forklaringen er mer urovekkende enn et nederlag: Kritiske våpenlagre var snart halvert. Og fire uker igjen av oljelagrene, skal Trump selv ha sagt.

Tidligere etterretningsoffiser Helge Lurås, ansvarlig redaktør i iNyheter, møter Ole Asbjørn Ness til nyhetsoppdatering fra en verden i ulage. De begynner i Hormusstredet – nåløyet der en femtedel av verdens olje skal ut – hvor trafikken har stupt fra 130 til 30 skip, og amerikanerne har åpnet en sørlig rute utenom iransk farvann. Lurås leser 14-punktsavtalen slik Walter Russell Mead gjør: Trump bryr seg ikke om hva han skriver under på. Han trengte oljen ut. Nå fylles lagrene – USA skal ha skutt bort halvparten av avskjæringsmissilene sine på to måneder – før neste runde.

Så vender samtalen nordover og blir ubehagelig norsk. Ukrainske droner når i dag alt i Russland unntatt Sibir. Moskvas logiske mottrekk, mener Lurås, er ikke å knekke Ukraina, men å ramme dem som betaler. Ingen betaler mer per innbygger enn Norge. Han venter et hypersonisk missil mot Baltikum eller Polen – i løpet av måneder, ikke år. Ness følger tanken helt hjem: Hva med Kvadraturen i Oslo, der Oljefondet forvaltes? Og hva gjør NATO, når Artikkel 5 – lest nøkternt – bare forplikter medlemmene til å «vurdere tiltak»?

Under det hele ligger episodens anklage: Europa ruster opp til krig mot en makt med flere tusen atomvåpen – en krig ingen kan vinne – mens kontinentet nekter seg aircondition av klimahensyn. Kollektivt selvbedrag, i slekt med tulipankrakket, mener de to.

Men ett sted i Norge rår realismen fortsatt. Svaret finnes på fotballbanen – og det forklarer hvorfor alt annet svikter.

See omnystudio.com/listener for privacy information.

Verdens mektigste mann blir stanset. Jevnlig. Effektivt. Og i full stillhet. Ikke av demonstranter, ikke av domstoler — men av sitt eget parti, i korridorer der kameraene aldri slipper til.

Det er påstanden til Bård Ludvig Thorheim, stortingsrepresentant for Høyre og tidligere norsk diplomat i Washington D.C. — en mann med bakgrunn fra etterretning som har fått tilnavnet Stortingets svar på James Bond. I en fersk kronikk i Aftenposten hevder han at Norge systematisk feilleser USA: Vi stirrer på presidenten, mens den virkelige makten sitter et annet sted.

I denne episoden av Ness tar Thorheim oss gjennom maskineriet. Uavhengighetserklæringen fyller 250 år, og systemet den fødte er ifølge Thorheim konstruert for å krasje — makt mot makt, med vilje. Grunnlovsfedrene fryktet én ting mer enn kaos: en stat som handler for raskt, for mye, for eneveldig. Handlingslammelsen er ikke en feil. Den er selve poenget.

Så følger historien du ikke har hørt. Om hvordan en ung norsk diplomat leide en Chevrolet Suburban, tok med seg gravid kone og barn og kjørte rundt i Sør-Dakota — for å skaffe seg innpass hos en av USAs mest utilgjengelige senatorer. Det virket. Senatoren het John Thune, barnebarn av en utvandrer fra Sogn. I dag er han republikanernes leder i Senatet, og ifølge Wall Street Journal mannen som gang på gang sier nei til Trump — uten at det når norske avisforsider. Det Thune fortalte Thorheim om hvordan Senatet egentlig fungerer, har han aldri glemt: Senatorer tenker i tiår. Presidenter tenker i fireårsperioder.

Underveis leser Ness høyt fra Adler og Falsens grunnlovsutkast fra 1814 — «det vakreste stykket politisk poesi vi har i Norge», ifølge Thorheim. Om eiendomsretten som menneskerett. Om borgerens rett til fruktene av sitt arbeid og sin flid. Ord som lyder fremmede i dagens norske skattedebatt, og som binder Eidsvoll direkte til Philadelphia 1776.

Men det store spørsmålet henger over hele samtalen: Var frykten for at 2024 skulle bli USAs siste frie valg berettiget — eller bygget den på at vi aldri forsto systemet vi dømte? Thorheim peker på Grønland, på Ukraina, på NATO, der under 20 prosent av senatorene ifølge ham ønsker USA ut. Og på midtveisvalget 3. november, som kan endre alt.

Til slutt snur Ness speilet mot Norge. Hvis amerikanske senatorer tenker i tiår — hvem tenker i tiår her hjemme? Svaret får du ikke her. Men når du har hørt episoden, kommer du aldri til å lese en Trump-overskrift på samme måte igjen.

See omnystudio.com/listener for privacy information.

Norge har aldri vært mer samlet. Og aldri har splittelsen vært synligere.

Mens Erling Braut Haaland kalket ballen i mål mot Brasil, og hundretusener rodde i takt fra Alta til Arendal, satt en statssekretær hjemme og skrev på X: VM har lært oss at de som klager på formuesskatten, fortsatt har rikelig med private midler til å nyte livet.

To av dem han siktet til, sitter i denne episoden. Eirik Furuseth, gründer og formuesforvalter, og Jens Rugseth, gründer og samfunnsdebattant, har fulgt Norge fra tribunen gjennom hele mesterskapet – fra Boston via Dallas til New York. Furuseth har klemt irakiske fans, diskutert skatt med Petter Stordalen på nachspiel og sett skotske supportere rydde en hel by ren før daggry.

Furuseth kaller statssekretærens utspill smålig og latterlig – og leverer et forsvar som handler om noe større enn billettpriser: Hvem eier egentlig den norske gleden? Læreren som startet roingen? Supporterne som har spart i tretti år? Eller staten som sender sine egne til Miami?

Underveis: hvorfor Ståle Solbakkens benkinger vitner om ledelse i verdensklasse, hvorfor England må frykte sitt eget straffespark-traume, og hvorfor USA – ifølge gjestene – ikke ligner landet norske medier beskriver.

Og så det ubehagelige spørsmålet ingen helt vil svare på: Hvis nasjonal stolthet er tilbake for første gang siden Lillehammer – hvorfor tåler ikke alle at noen har råd til å være med på festen?

Kvartfinalen mot England venter. Svaret på det andre spørsmålet får du her.

See omnystudio.com/listener for privacy information.

Alle vet at Norge er på vei mot stupet. Skattetrykket kveler grunderne, de formuende flykter til Sveits, inflasjonen spiser sparepengene, og offentlig sektor vokser til det ugjenkjennelige. Det er bare ett problem med fortellingen: tallene sier noe helt annet.

Harald Magnus Andreassen, sjeføkonom i SB1 Markets og i et kvart århundre rangert som Norges fremste makroøkonom av meglerkundene selv, har hørt dommedagsprofetiene før. Her svarer han på over hundre spørsmål fra lytterne — og river ned én myte etter den andre.

Arbeidsledigheten er den laveste siden 1970-tallet. Produktivitetsveksten har vært høyere enn i nesten alle land vi liker å måle oss mot. Sysselsettingen stiger. Og rentene som svir? Historisk sett helt normale, mener han — det var de ekstremt lave årene etter finanskrisen som var unntaket. Bildet av et land i grøfta, hevder Andreassen, stemmer rett og slett ikke med virkeligheten.

Men det er paradoksene som gjør samtalen elektrisk. Boligboblen han advarte mot i årevis — sprakk den egentlig aldri? Jo, mener han, men i valutaen, ikke i boligprisene: nordmenn ble reddet nominelt og betalte prisen i svakere kroner. Og strøm — hvorfor er høye priser faktisk gode nyheter, også når du betaler dem selv?

Underveis forklarer han hvorfor renteøkninger styrker kronen i stedet for å svekke den, hvorfor Norge slipper unna hollandsk syke — når oljepenger drukner all annen eksport — og hvorfor formuesskatten stille tapper norske kapitalister for avkastning, uansett hva de investerer i.

Han viker ikke for de ubehagelige temaene — bitcoin, innvandring, ulikhet, Piketty, utflyttingen til Sveits — og svarer der andre ville gjemt seg bak forbehold.

Så gjenstår det største spørsmålet: Hva er det folk flest misforstår mest om norsk økonomi? Svaret hans er kortere — og mer provoserende — enn du tror.

See omnystudio.com/listener for privacy information.

Molekylærbiolog Sigrid Bratlie er gjest hos Ole Asbjørn Ness for å snakke om en av vår tids mest revolusjonerende utviklinger: møtet mellom kunstig intelligens og bioteknologi.

Hva skjer når vi ikke bare kan lese DNA, men også begynner å skrive ny biologisk kode? Kan KI hjelpe oss å utvikle nye medisiner, bekjempe kreft, lage bedre mat, dyrke organer – og kanskje forlenge menneskelivet dramatisk?

Bratlie forklarer hvorfor hun mener vi står ved et vendepunkt. Hun snakker om GMO, norske jordbær, CRISPR, labdyrket kjøtt, stamceller, genterapi, antibiotikaresistens, mammuter, neandertalere og muligheten for at den første 150-åringen allerede er født.

Samtidig advarer hun om at Norge og Europa risikerer å bli forbikjørt dersom føre-var-prinsippet blir en teknologisk tvangstrøye.

Dette er en samtale om biologiens fremtid – og om teknologien som kan endre både matproduksjon, helsevesen og menneskeliv.

See omnystudio.com/listener for privacy information.

Et offentlig utvalg som motsier sin egen etikk. Det er utgangspunktet når professor og energiforsker Jonas Kristiansen Nøland tar for seg Kjernekraftutvalgets rapport.

I etikkkapittelet slår utvalget fast at det nærmest er uetisk å vekte ett hensyn tyngre enn de andre i energitrilemmaet — avveiningen mellom pris, forsyningssikkerhet og natur. I konklusjonen gjør de nettopp det, hevder Nøland. Utvalget dumper altså sin egen prøve.

Med seg har han Jonny Hesthammer — tidligere geologiprofessor, oljegründer og i dag mannen bak Norsk Kjernekraft. Sammen tar de for seg de tre innvendingene mot norsk kjernekraft: manglende kompetanse, for lang byggetid og for høy pris.

Kompetanseargumentet fikk et pussig etterspill. Åtte dager etter at utvalget slo fast at Norge mangler kunnskap, valgte Rolls Royce nettopp Aker Solutions — etter to og et halvt års leting i hele Europa — til å bygge modulene til sine små modulære reaktorer, de fabrikkbygde miniverkene bransjen kaller SMR.

Tidsargumentet står ikke stødigere, mener Hesthammer. Utvalget lente seg på tall som pekte mot rundt tjue år, men overså en fersk rapport fra Det internasjonale atomenergibyrået — som for land helt uten kjernekraft anslår ti til tolv. Hvorfor den ikke er nevnt, har han ingen forklaring på.

Så kommer kostnadene. Her mener Hesthammer at utvalget begikk en grov regnefeil: de regnet inn den samme risikoen to ganger, både i byggekostnad og i rente. Ness, med finansutdannelse fra NHH, feller sin egen dom — stryk.

Men den mest oppsiktsvekkende påstanden handler ikke om hva kjernekraft koster, men om hva den utkonkurrerer. Kjernekraftens største problem, sier Nøland, er at den er et for godt produkt. En kilde som leverer stabilt døgnet rundt gjør nesten alt annet overflødig — og nettopp det, antyder han, er selve grunnen til motstanden.

Løser kjernekraft virkelig hele trilemmaet på én gang — billig, utslippsfri og skånsom mot naturen? Svaret gjestene bygger mot, må du høre selv.

See omnystudio.com/listener for privacy information.

Da militæret kuppet makten i Myanmar i februar 2021, satt Norge med noe ingen andre land hadde: full kontroll over selskapet. Ikke en oljefondspost på to-tre prosent, men eierskap nok til å sparke hele styret på en dag. Et land som snakker om menneskerettigheter på inn- og utpust, kunne grepet inn med begge hender.

Nicolai Prydz har brukt år på å dokumentere hva som skjedde i stedet. Forfatteren lanserte boken sin i Stortinget med atten burmesiske organisasjoner i ryggen, og har gravd seg gjennom innsidedokumenter de fleste aldri får se.

Anklagen er ubehagelig presis. En måned før kuppet, hevder Prydz, ble Utenriksdepartementet varslet om at Telenor hadde testet et sanksjonert overvåkningsutstyr — en «Lawful Interception Gateway», teknologi som lar staten avlytte og spore folk i sanntid, og som i Vesten krever rettens kjennelse. Militæret kom tilbake over to hundre ganger med navnelister. Prydz kaller det en sirkulær verdikjede: spore, arrestere, torturere, hente nye navn — begynne på nytt.

Blant navnene var en av Prydz' nærmeste venner, demokratiforkjemperen Ko Jimmy. Han ble hengt.

Så kom salget. Kunder, data og overvåkningsutstyr skiftet eier — intakt. Et år senere politianmeldte staten sitt eget selskap. I hemmelighet. Anmeldelsen ble henlagt.

Hva visste regjeringen, og hvorfor tidde den? Prydz peker på navn de fleste kjenner — fra to utenriksministre til statsministeren selv — og på en grunnlovsgrense han mener kan være krysset.

Riksrevisjonen gransker nå. Spørsmålet henger igjen: Hva gjør en stat når den oppdager at den selv kan ha medvirket — og ingen vil ta ansvaret?

See omnystudio.com/listener for privacy information.

Hele kommentariatet er enige om at Høyre er i krise. Men da Nils August Andresen tar frem tallene, peker de et helt annet sted.

Andresen er ansvarlig redaktør i Minerva, den borgerlige dagsavisen som har gjort det til en kunst å tenke høyt om høyresidens dilemmaer. Han har fulgt partiet tett gjennom Erna-årene, valgnederlaget og inn i den nye ledelsen under Ine Eriksen Søreide. Og han åpner med å snu fortellingen på hodet: Høyre har faktisk gått frem siden valget, og snittmålingen — gjennomsnittet av alle meningsmålingene — ligger godt over 16 prosent. Hvis noe parti er i fritt fall, mener han, er det Arbeiderpartiet. Men det narrativet finnes nesten ikke.

Hvorfor snakker da alle om krise i Høyre? Andresens svar er ubehagelig: Det handler ikke om tallene, men om en frykt for at Høyre for alltid skal bli lillebror på borgerlig side — at det nye Høyre, altså Fremskrittspartiet, overtar rollen som det brede folkepartiet, slik vi har sett i land etter land i Europa. Tallene gir frykten næring: i 2023 målte Høyre 30 prosent og Fremskrittspartiet 14 — i dag er forholdet snudd.

Herfra tegner han kartet over partiets indre fløyer, fra liberal pragmatisme til den systemkritiske vreden som vokste frem etter nederlaget: kravet om at Høyre måtte slutte å være «systemtro» — for lojal mot rådende politikk på energi, innvandring og klima. Underveis tar samtalen uventede svinger — om hvordan humoren har skiftet side i norsk politikk, om offerfortellingenes politiske makt, og om ett enkelt regnestykke som kan gjøre Arbeiderpartiet langt mer nervøse for et Høyre-comeback enn for et FRP-comeback.

Spørsmålet henger igjen episoden gjennom: Er krisen ekte eller innbilt? Og finnes det en vei tilbake for partiet som en gang eide den borgerlige siden — eller har det gamle Høyre allerede tapt for det nye?

See omnystudio.com/listener for privacy information.

En krig drepte Irans øverste leder, stengte Hormuz — verdens viktigste oljepassasje — og sendte nordsjøoljen over hundre dollar fatet. Fire måneder senere handles brent lavere enn dagen før krigen brøt ut. Som om ingenting hadde skjedd.Energianalytiker og forvalter Trond Omdal i Pensum mener markedet tar grundig feil. På én enkelt dag strømmet det faktisk mer olje fra Gulfen enn før krigen — men lagrene er rekordlave, raffineriene halter, og toppsesongen er i anmarsj. Prisen er satt som om 1,2 milliarder fat aldri forsvant. Hva skjer når regnestykket innhentes?Stortingsrepresentant Mahmoud Farahmand (H), tidligere offiser og en sentral stemme i det eksiliranske miljøet, ser et annet paradoks. USA vant alle slag — den øverste lederen er død, anleggene knust. Likevel, hevder han, kan supermakten ha tapt det strategiske spillet. For slik Farahmand leser det, blunket Trump: mistet nerven da en amerikansk pilot var nær ved å bli tatt til fange foran et valg. Et USA som ikke orker å stå i det, sender et signal til Gulf-allierte, til Moskva og Beijing om at Vestens utholdenhet er en bløff.Stedfortrederne, hevder han, ble aldri bygget for å verne Iran, men for å holde et grep om verdenshandelens årer. Den som rår over stredet, kan presse Vesten til nesten hva som helst.Utholdenhet — evnen til å bære krigens skitt over tid — binder samtalen sammen, og Farahmand mener Vesten har mistet den. Samtidig hevder en omstridt artikkel i Foreign Affairs at et nytt, teknokratisk Iran kan bli en farligere fiende enn det religiøse. Farahmand er sterkt uenig, og forklarer hvorfor.Hva betyr det at atomvåpen verner et regime ikke bare mot fienden, men mot sitt eget folk? Og hvorfor faller bensinprisen mens Hormuz ulmer?

See omnystudio.com/listener for privacy information.

Tidligere førsteamanuensis ved NTNU, Øyvind Eikrem, ble et omstridt navn etter at han uttalte seg om et brutalt dobbeltdrap i Trondheim i 2018. Siden fulgte NTNU-saken, Filter Nyheter, PFU, advokater, avskjedssak og forlik.

I denne episoden forteller Eikrem sin versjon av hva som skjedde – og hvordan han opplevde å bli en offentlig kontroversfigur.

I dag er han nestleder i Norgesdemokratene. Samtalen beveger seg derfor også inn i partiets politikk, remigrasjon, norskhet, nasjonal selvråderett, Ukraina-krigen og spørsmålet om hvor grensen går mellom streng innvandringspolitikk og høyreekstremisme.

Ole Asbjørn Ness utfordrer Eikrem på de vanskeligste spørsmålene:

– Hva betyr remigrasjon i praksis?
– Skal mennesker med statsborgerskap kunne sendes ut?
– Er dette etnisk rensing?
– Hvorfor mener Eikrem at Norge må få bli Norge?
– Hva skjedde egentlig i NTNU-saken?

See omnystudio.com/listener for privacy information.

Professor emeritus i skatterett Ole Gjems-Onstad er gjest hos Ole Asbjørn Ness for å diskutere den nye skattekommisjonen – og han er alt annet enn imponert.

Gjems-Onstad mener rapporten bommer på Norges egentlige utfordringer: for høy offentlig pengebruk, for lite privat verdiskaping, for mange utenfor arbeidslivet og et skattesystem som gjør at eiere og gründere vurderer å flytte ut.

Han retter særlig kritikk mot forslagene om økt hytteskatt, full markedsverdsettelse av fritidsboliger, gevinstbeskatning ved hyttesalg, moms på trening og førerkort – og mener kommisjonen sporer av fra det som skulle være hovedoppgaven: å styrke norsk næringsliv.

– Det er en mislykket rapport, sier Gjems-Onstad.

I samtalen forklarer han også hvorfor formuesskatten fortsatt er hovedproblemet for mange norske eiere, hvorfor han frykter en skjult gründerflukt, og hvorfor Norge etter hans syn må tenke langt mer offensivt om kunstig intelligens, forskning og skatteinsentiver.

Temaer i episoden:

See omnystudio.com/listener for privacy information.

I denne episoden møter Ole Asbjørn Ness to profilerte samfunnsstemmer som også deler en dyp fascinasjon for sjakk: Bård Vegar Solhjell, leder i Fornybar Norge, tidligere SV-nestleder og forfatter av en bok om sjakkens kulturhistorie, og Vebjørn Selbekk, redaktør i Dagen.

Det som begynner som en sommersamtale om energi, religion og politikk, blir raskt en reise gjennom sjakkens dramatiske historie.

Hva slags sjakkspillere er Solhjell og Selbekk? Hvorfor ble Bobby Fischer mot Boris Spassky et symbol på den kalde krigen? Hva gjorde Garry Kasparovs tap mot Deep Blue så historisk? Og hvordan er det mulig at lille Norge har fostret verdens beste sjakkspiller i Magnus Carlsen?

Samtalen handler om sjakk som krig, kunst, vitenskap og meditasjon – men også om menneskets kamp mot maskinen, kunstig intelligens, politikk, religion og hvorfor mennesker fortsatt fascineres mer av feilbarlige sjakkspillere enn perfekte datamaskiner.

Solhjell og Selbekk diskuterer også Magnus Carlsens ekstreme vinnerinstinkt, sjakkens rolle i Sovjetunionen, Kasparovs politiske liv, og hva sjakk kan lære oss om strategi, konsentrasjon og livet selv.

See omnystudio.com/listener for privacy information.

I vinter satte Jarand Rystad og analytikerne hans én overskrift på årets store energikonferanse: overflod.Verden hadde to millioner fat for mye olje – hver eneste dag. To uker senere stengte Hormus. Stredet der nær en femtedel av all verdens olje passerer, lå lukket i månedsvis. IEA kalte det det verste tilbudssjokket noensinne. Markedet ventet resesjon og ragnarok.

Det kom aldri. Prisen krøp knapt oppover, og pekte hele veien ned mot det man egentlig hadde fryktet. En verden som allerede svømmer i energi, tåler selv historiens største avbrudd.

Få kan forklare hvorfor bedre enn Rystad. Han bygget Rystad Energy fra bunnen til et globalt analysehus som har kartlagt hvert eneste olje- og gassfelt på kloden – og som nå teller serverracks i datasentre for å forutsi morgendagens kraftbalanse. Han tar oss gjennom hele bildet: villhestene av midtøstenolje som står klare til å løpe, skiferrevolusjonen i Argentina, og gassoverskuddet som venter rundt 2030.

Men den virkelige vendingen tar han med seg hjem fra solkonferansen i München, der 100 000 mennesker nettopp møttes. Hans budskap: i hele den østlige halvkule – Europa, Afrika, Midtøsten, Asia – er sol, vind og batterier nå billigere enn kull. Long duration storage, batterier som holder på strømmen i opptil 150 timer, er blitt lønnsomt. Kina leder. Men India bygger nå mer solkraft på ett år enn all norsk vannkraft til sammen.

Rystads påstand er like enkel som den er ubehagelig: oljealderen tar ikke slutt fordi vi går tom for olje. Vi har nok i hundre år. Den tar slutt av en helt annen grunn.

Hva betyr det for Europas industri, for norsk kraft – og for de hundrevis av milliardene som nå pumpes inn i kjernekraft og datasentre? Svaret hans er kontant. Og det vil provosere.

See omnystudio.com/listener for privacy information.

I norsk politikk skal alt regnes på. Forsvaret får langtidsplaner med kostnader tiår frem i tid. Skatt, samferdsel, innvandring – alt veies mot kroner og konsekvens. Med ett unntak. Det finnes ett felt der den som tar frem kalkulatoren, blir møtt som festbrems – ja, nesten som et dårlig menneske.

Tor-Mikkel Wara kjenner det rommet. Den tidligere justisministeren er tilbake på Stortinget for Fremskrittspartiet etter tre tiår, satt av partiet til å jobbe med klima, miljø og energi. Men Wara er også filosof, med mastergrad i etikk – og derfra stiller han diagnosen: dette er sinnelagsetikkens seier over konsekvensetikken. Konsekvensetikken dømmer en handling etter resultatene den gir; sinnelagsetikken etter hvor god du føler deg mens du handler. På Stortinget, hevder han, er det følelsen som vinner.

Wara tar oss gjennom regnestykkene ingen vil gjøre. Målet om 70 prosent kutt innen 2035, etter at tretti år har gitt fjorten. De 30 milliardene til et brasiliansk regnskogfond der verken verdipapirer, gjeld eller tilbakebetaling er avklart. En kompensasjonspolitikk han kaller en evighetsmaskin, der staten først skaper problemet og så løser det. Og tallene som forsvinner i stillhet: et europeisk ekspertutvalg som fant at det å tilpasse seg klimaendringene koster forbløffende lite – at velstanden vokser nesten like mye uansett.

For hvis trusselen virkelig er på linje med en fullskala atomkrig, slik en norsk klimaminister har beskrevet den – hvorfor tåler den da ikke ett eneste regneark? Wara mener venstresiden har mistet noe avgjørende underveis. Hva det er – og hvem som til slutt er den snille i klasserommet – svarer han selv på i episoden.

See omnystudio.com/listener for privacy information.

Professor emeritus og immunolog Stig Frøland er gjest hos Ole Asbjørn Ness til en samtale om mennesket og mikrobene – fra tarmfloraens betydning for kroppen til noen av historiens mest dødelige sykdommer.

Frøland er lege, infeksjonsekspert og forfatter av boken Mennesket og mikrobene. I denne episoden forklarer han hvordan bakterier og virus har formet menneskets historie: kopper, syfilis, aids, pest og moderne pandemier.

Han forteller også den sterke historien om en norsk familie som senere viste seg å være blant de første veldokumenterte aids-tilfellene, og beskriver frykten, stigmaet og uvissheten som preget de første årene av aids-epidemien.

Mot slutten av samtalen advarer Frøland om biologiske våpen. Han trekker frem Japans brutale biovåpenprogram under andre verdenskrig, mangelen på rettsoppgjør etter krigen, og hvordan moderne bioteknologi og droner kan gjøre trusselen større i dag.

– I dag mener jeg trusselen fra biovåpen er større enn noensinne, sier Frøland.

Temaer i episoden:

– Mikrobene vi lever med – og hvorfor de også er våre venner
– Hvordan mennesket først forsto smitte og infeksjoner
– Kopper, syfilis og sykdommene som endret verdenshistorien
– Aids-tragedien i Norge og Frølands egne erfaringer
– Japans enhet 731 og de grusomme menneskeforsøkene
– Hvorfor biologiske våpen fortsatt er en undervurdert trussel
– Droner, bioteknologi og fremtidens smittefare
– Covid-opphavet: naturlig smitte eller laboratorieulykke?

See omnystudio.com/listener for privacy information.

Astrid Hauge Rambøl fra Manifest Analyse forlot Skattekommisjonen kort tid før rapporten skulle legges frem.

I denne samtalen med Ole Asbjørn Ness forklarer hun hvorfor hun valgte å trekke seg, hvorfor hun mener kommisjonen legger opp til store skattelettelser for de rikeste, og hvorfor hun mener dette vil øke ulikheten i Norge.

Rambøl forsvarer formuesskatten, men åpner også for at den kan gjøres mer progressiv og at gründere og småbedrifter kan skjermes bedre. Ness utfordrer henne på kapitalflukt, gründere, verdiskaping, USA-modellen, innvandring og spørsmålet om man kan skattlegge seg til velstand.

Samtalen beveger seg også inn på større spørsmål: Hvor farlig er ulikhet? Får de rikeste for mye makt? Trenger Norge mer skatt for å møte eldrebølgen? Og er den nordiske modellen fortsatt sterk nok til å kombinere høy velstand med små forskjeller?

See omnystudio.com/listener for privacy information.

USA og Iran har inngått en intensjonsavtale som Donald Trump forsøker å fremstille som en seier. Men er avtalen egentlig et tegn på at USA har mistet grepet i Midtøsten?

I denne episoden møter Ole Asbjørn Ness forvalter og energiekspert Trond Omdal og redaktør Helge Lurås til en ny samtale om krigen mellom USA, Iran og Israel – og om det avgjørende spørsmålet: Hvem kontrollerer Hormuzstredet?

Omdal mener avtalen ligner en iransk ønskeliste, og peker på at Trump først og fremst trenger lavere oljepris og ro frem mot mellomvalget. Lurås mener avtalen kan leses som en amerikansk kapitulasjon, der Iran har fått et kraftig pressmiddel mot både USA og Israel.

Samtalen handler blant annet om:

– Hvorfor Hormuzstredet er Irans viktigste kort
– Hvorfor Israel føler seg forrådt av Trump
– Om USA lenger har kapasitet og appetitt til en ny storkrig i Midtøsten
– Hvordan oljeprisen kan utvikle seg
– Om avtalen kan bli stående – eller bryte sammen i Genève
– Hva dette sier om amerikansk hegemoni og maktprojeksjon

Er dette starten på en ny maktbalanse i Midtøsten – eller bare en midlertidig pause før neste eskalering?

See omnystudio.com/listener for privacy information.

FrP-leder Sylvi Listhaug er gjest hos iNyheters Ole Asbjørn Ness til en bred samtale om Arbeiderpartiets fall, FrPs fremgang, Jonas Gahr Støre, innvandring, sløsing, klimapolitikk, medienes makt og hva FrP lærte av forrige regjeringsperiode.

Listhaug mener Arbeiderpartiet har mistet kontakten med vanlige folks liv, og at stadig flere velgere gjennomskuer prioriteringene i norsk politikk.

Hun peker på høye matpriser, renter, avgifter, helsevesen, eldreomsorg, politi, skole, bistand, havvind og innvandring som eksempler på områder der hun mener Norge trenger en ny kurs.

I samtalen forteller hun også om Sverige-turen i 2017, hvorfor hun fortsatt mener Norge må lære av svenske tilstander, og hvorfor hun mener andre partier har nærmet seg FrPs innvandringspolitikk.

Listhaug snakker også om sosiale medier, YouTube og alternative medier, og sier at NRK og VG ikke lenger kan styre dagsordenen slik de gjorde før.

– NRK, VG og disse mediene her kan ikke styre dagsordenen helt lenger, sier Listhaug.

Hun forteller også hva FrP lærte av tiden i regjering med Høyre, Venstre og KrF, og hvorfor partiet etter hennes syn vil stille langt bedre forberedt neste gang.

Dette er en samtale om et mulig politisk maktskifte i Norge – og om FrPs ambisjon om å bli det nye folkepartiet.

00:00 Intro: Sylvi Listhaug hos Ole Asbjørn Ness
01:39 Jonas Gahr Støre og Arbeiderpartiets fall
07:00 Hvorfor mister Ap grepet om velgerne?
10:17 «Løgner»-debatten og Arbeiderpartiets angrep på FrP
15:44 Helse, eldreomsorg, skole og politiets ressurser
18:28 Sosiale medier, alternative medier og sløsedebatten
21:48 Hva vil FrP gjøre i regjering?
26:42 Klimapolitikk, reguleringer og dyrere veibygging
29:26 Innvandring, Sverige og integrering
39:49 FrPs regjeringserfaring og veien mot 2029

See omnystudio.com/listener for privacy information.

I denne episoden møter Ole Asbjørn Ness sjeføkonom i Landkreditt, Christian Anton Smedshaug, til en bred samtale om verdensøkonomien etter Hormuz-krisen, krigen i Ukraina, koronapandemien og den nye geopolitiske virkeligheten.

Smedshaug mener vi er på vei inn i en geoøkonomisk verden, der produksjon, energi, forsyningslinjer, råvarer, industri og beredskap igjen blir avgjørende for staters makt og handlefrihet.

Hva skjer når vi ikke lenger kan ta globale verdikjeder for gitt? Hvor sårbart er Norge dersom diesel, flybensin eller andre kritiske produkter blir mangelvare? Og har Europa satset feil når kontinentet har trodd at reguleringer og grønne ambisjoner skulle gi industrielt forsprang?

Samtalen handler også om Kina som verdens industrielle stormakt, USAs forsøk på å bygge opp egen produksjon, Europas svake forsvarsevne og Norges strategiske plassering i Nord-Atlanteren.

Smedshaug advarer mot at Europa i for stor grad har styrt etter gode hensikter fremfor faktiske resultater – og mener Norge må tenke langt mer konkret om beredskap, industri og nasjonale interesser i årene som kommer.

See omnystudio.com/listener for privacy information.

Hva er egentlig sløsing med offentlige penger – og når er det bare politisk uenighet?

I denne episoden møtes Morgan Alangeh, samfunnsøkonom og rådgiver i Tankesmien Agenda, og Are Søberg, bedre kjent som Sløseriombudsmannen, til samtale hos Ole Asbjørn Ness.

Søberg mener det finnes store summer å spare i offentlig pengebruk før man begynner å snakke om kutt i lærere, sykepleiere og velferdstjenester. Han peker på blant annet klima, bistand, byråkrati, samferdsel, havvind og kultur som områder der staten bør stille langt strengere spørsmål om hva man faktisk får igjen for pengene.

Alangeh mener på sin side at Sløseriombudsmannen gjør en viktig jobb, men advarer mot at sløseri-begrepet blir for bredt. Dersom alt man politisk er uenig i kalles sløsing, mister begrepet kraft, mener han. Han etterlyser et tydeligere skille mellom ren sløsing, ineffektiv pengebruk og legitime politiske verdivalg.

Debatten handler også om formuesskatt, oljefondet, havvind, skolekrisen, kulturbudsjetter, eldrebølge, pensjon, arbeidskraft og hvorfor staten bruker stadig mer penger uten at folk nødvendigvis opplever at velferden blir bedre.

Hvor går grensen mellom nødvendig offentlig pengebruk og politisk sløsing? Og kan venstresiden og høyresiden egentlig bli enige om mer enn de tror?

See omnystudio.com/listener for privacy information.

De skarpeste Pride-kritikerne i denne episoden kommer ikke fra bedehuset. Det er en lesbisk kunstner og en bifil filosof — og de mener regnbueflagget har sluttet å bety frigjøring.

Samtidskunstner Tonje Gjevjon har i årevis tatt til motmæle mot en bevegelse hun selv en gang tilhørte. Filosof Margrethe Voll Storaas forsvarte nettopp doktorgraden sin og forsker på det hun kaller manipulerende språk. Sammen med en programleder som i år lar flagget bli liggende i skuffen, reiser de et ubehagelig spørsmål: Hva om kampen for kjønnsidentitet undergraver selve grunnlaget homokampen ble vunnet på?

Storaas' anklage er filosofisk og kald. Hun beskriver «conceptual engineering» — en akademisk øvelse der man beholder ordet, men bytter ut hva det viser til. Tenk deg at «flaske» plutselig betyr noe annet, mens selve lyden består. Nøyaktig dette, hevder hun, har skjedd med ordet kjønn: fra noe kroppslig til en indre følelse, smuglet inn som en trojansk hest, uten at folk flest merket byttet.

Så kommer vendingen politikerne har oversett. Gjevjon og Storaas insisterer på at kjønnsidentitet ikke er et tillegg til biologisk kjønn. Det er en erstatning. Stemmer det, faller hele toleransemodellen vi har bygget — og da er ikke spørsmålet om hvem som skal på hvilket toalett trivielt, men avgjørende.

Underveis er de to rykende uenige med hverandre. De lander på hvert sitt svar om hvem som egentlig skal slippe inn hvor. Og ingen av dem vil love at dette ender godt.

For hva skjer når en minoritet selv får makt — og nekter å bli målt med samme alen som all annen makt?

See omnystudio.com/listener for privacy information.

Den 3. desember i fjor lå en 18-åring og blødde på et fortau i Southampton. Henry Novak, regnskapsstudent, var nettopp knivstukket. Broren til gjerningsmannen ringte politiet og meldte fra om et rasistisk angrep. Politiet kom — og pågrep offeret. Slik åpner Ole Asbjørn Ness en samtale om et land der noe grunnleggende ser ut til å ha forskjøvet seg.

Gjesten hans, Kathrine Jebsen Moore, er journalist i Document.no, utflyttet nordmann og mangeårig Edinburgh-borger som oppdrar fire barn midt i samfunnet hun beskriver. Hun varsler ikke et sammenbrudd som kommer. Hun beskriver ett som pågår — lenge umerkelig, nå plutselig fort.

Tallene Ness legger på bordet er ubehagelige uansett hvor man står politisk. Nær én million innvandrere på ett år, i et land på 70 millioner. Bare halvparten av muslimske innvandrere i arbeid. BNP per innbygger som har stått stille siden finanskrisen i 2008, mens statsgjelden nærmer seg hele økonomien og rentene koster mer enn forsvaret. Et fødselstall på 1,41. Medianalderen er 40 år; for landets muslimer 27. Og forskeren Matt Goodwins anslag om at hvite briter er i mindretall innen 2063 — et tall som forutsetter mye, men som stadig færre tør uttale.

For det er nettopp det å uttale det som er blitt risikabelt, hevder Jebsen Moore. I 2023 ble over 12 000 mennesker pågrepet for noe de hadde skrevet på nett. Du risikerer strengere straff for stygge ord enn for å slå ned en mann på gaten. Tommy Robinson sitter inne igjen. Masken faller, sier hun — men den som peker på det, betaler.

Hun avslutter med en spådom om sommeren som venter, og med ett spørsmål hun stiller seg selv: ville hun valgt å slå seg ned i Storbritannia om hun var ung i dag?

Det er svaret hennes som gjør resten umulig å la ligge.

See omnystudio.com/listener for privacy information.

I november 1989 sang en hel verden om fred. Muren var falt, kommunismen hadde tapt, og Francis Fukuyama erklærte at historien var slutt — fra nå skulle alle land bli liberale demokratier. Bare én mann så det stikk motsatte i de samme bildene: når et imperium raser sammen, oppstår det et tomrom. Og tomrom fylles ikke med fred. De fylles med krig.

Pål Steigan (f. 1949) var en av arkitektene bak den norske ml-bevegelsen, medstifter av AKP og Rød Valgallianse — partiet som siden ble Rødt — og mannen bak steigan.no. I del 2 av denne samtalen følger vi ham fra Berlinmurens fall til i dag, gjennom en analyse han kaller horror vacui: redselen for det tomme rom. Da Sovjetunionen brast, hevder han, brast også Jalta-avtalen som hadde delt Europa i fred siden 1945 — og da Jugoslavia ble partert, brast selveste Versailles-traktaten fra 1918. Resultatet av to verdenskriger kom i spill på én gang.

Påstanden hans er like enkel som den er ubehagelig: den tredje verdenskrigen er allerede i gang. Den begynte kanskje i 1991, kanskje i 2001 — vi vet ikke ennå, fordi kriger først får navn i ettertid. Den store krigen het ikke «første verdenskrig» mens den pågikk, og trettiårskrigen fikk navnet sitt først tretti år etter.

Underveis snur Steigan blikket hjemover. Europa er tapt, mener han — EU bare den siste i rekken av forsøk på å gjenreise Romerriket. Og fredsnasjonen Norge? Verdens største kapitaleier, eier av 1,5 prosent av alle verdens aksjer, og dermed noe ganske annet enn den uskyldige utkanten vi liker å tro vi er.

Har han rett? Eller ser en gammel marxist mønstre der det bare finnes kaos? Hør del 2 — og bestem selv hvilken krig vi egentlig lever i.

See omnystudio.com/listener for privacy information.

Mandag faller dommen i årets mest omtalte sak. Hva finner tingretten Marius Borg Høiby skyldig i, og hva blir straffen.

Hør Ness og Lurås kommentere.

See omnystudio.com/listener for privacy information.

I denne episoden snakker Ole Asbjørn Ness og Helge Lurås om en verden i rask endring: SpaceX, Elon Musk, kunstig intelligens, roboter, droneteknologi, Ukraina-krigen, Iran, Israel – og hvorfor Norge og Europa ser ut til å henge etter.

Er SpaceX bare en ekstremt overpriset teknologiboble, eller et forvarsel om en ny økonomi bygget på satellitter, AI og global infrastruktur?

Ness mener Norge diskuterer gårsdagens løsninger mens verden beveger seg inn i en ny teknologisk tidsalder. Hvorfor snakker norske politikere mest om eldrebølgen og flere helsearbeidere, når humanoide roboter snart kan bli en del av løsningen? Og hvorfor diskuterer vi Nordlandsbanen midt i en kommende mobilitetsrevolusjon?

Lurås peker på at Ukraina-krigen allerede viser hvordan fremtidens kriger kan bli seende ut: droner, software, produksjonskapasitet og raske teknologiske tilpasninger. Han stiller spørsmål ved om Norge virkelig lærer av krigen – eller om vi fortsatt investerer tungt i våpensystemer som kan være på vei ut.

De rekker også innom den mulige USA-Iran-avtalen, Israels rolle, krigen i Ukraina, Europas teknologiske avhengighet av USA og Kina, norsk forsvarspolitikk, Høyres fremtid – og hvorfor definisjonsmakten ikke lenger ligger hos myndigheter, skoleverk og etablerte medier.

See omnystudio.com/listener for privacy information.

I denne episoden er Michael Tetzschner gjest hos Ole Asbjørn Ness for å snakke om dansk politikk – og om hva Norge kan lære av Danmark.

Hvorfor har Danmark klart å føre en langt strammere innvandringspolitikk enn Norge, også under sosialdemokratisk ledelse? Hva forklarer Mette Frederiksens politiske suksess? Og hvorfor fremstår dansk økonomisk politikk ofte mer disiplinert enn den norske?

Tetzschner peker på oljefondets betydning for norsk politisk kultur, og mener det har skapt en usunn forventning om at staten alltid kan betale regningen. I Danmark, sier han, er politikerne i større grad tvunget til å vise hvor pengene skal komme fra.

Samtalen handler også om Lars Løkke Rasmussen, Venstres sammenbrudd, EU og Schengen, Den europeiske menneskerettsdomstolen, dynamisk fortolkning av menneskerettigheter, LO og Arbeiderpartiet – og hvorfor Danmark på flere områder fremstår mer realistisk enn Norge.

– Man kan ikke vente på at staten kommer og redder en hele tiden, sier Tetzschner.

See omnystudio.com/listener for privacy information.

Den 12. juni børsnoteres SpaceX på Nasdaq til rundt 1 750 milliarder dollar — den største noteringen i finanshistorien, større enn Saudi Aramco, større enn alt som har vært. Likevel gikk selskapet med milliardtap i fjor, og prislappen tilsvarer over hundre ganger årsomsetningen.

Du kjøper et løfte. Men hvilket løfte — og er det verdt prisen? Audun Wickstrand Iversen vet hvor han skal lete etter svaret. Som porteføljeforvalter i DNB, med fondene Disruptive Muligheter og Future Waves, jakter han selskapene som rir de største teknologiske skiftene. Før det var han en av landets fremste teleanalytikere.

Få nordmenn forstår skjæringspunktet mellom raketter, satellitt-internett og kapital bedre enn ham.Og nettopp der ligger gåten. SpaceX er egentlig tre selskaper i ett: en rakettprodusent, et globalt teleselskap — Starlink, som faktisk tjener pengene — og, etter fusjonen med xAI, et AI-selskap med Grok på laget. Markedet betaler for Mars. Men det er Starlink som betaler regningen. Iversen lever av avkastning på egenkapital og nøktern kapitalallokering. Nå ber markedet ham godta milliardtap, en prising der selv Tesla ser billig ut, og en visjon om en million mennesker på en fremmed planet. Tiårets kjøp — eller toppen av en eufori som bare venter på å sprekke?Han trekker linjene fra Falcon 9 til Starship, fra abonnenttall til byer på Mars. Han forklarer hva indeksfondene tvinges til å kjøpe den dagen aksjen slippes inn i Nasdaq 100 — milliarder i automatiske kjøp, enten forvalterne vil eller ei. Og han lander på et svar de færreste tør si høyt. Aksjen prises i kveld. Den handles i morgen. Du har omtrent ett døgn på å forstå hva verden er i ferd med å kjøpe.

See omnystudio.com/listener for privacy information.

Jarle Aabø har vært i Japan som akkreditert journalist for iNyheter under kronprins Haakons offisielle besøk. Han kom hjem med en overraskende konklusjon: Kronprinsen kommer til å bli en solid konge.

Ole Asbjørn Ness er ikke like overbevist.

I denne episoden diskuterer Ness og Aabø kongehuset, kronprins Haakons rolle, medietrykket rundt kongefamilien og hvorfor Aabø mener mange undervurderer Norges kommende konge.

Deretter går samtalen videre til Pride, Foreningen Fri, regnbueflagget i skole og barnehage, Høyres krise, Ine Eriksen Søreide, FrPs fremgang, Jonas Gahr Støre, havvind og det Aabø omtaler som en svært svak regjering.

En episode med høy temperatur, kraftige karakteristikker og skarpe politiske spådommer.

Temaer i episoden:

Kronprins Haakon og Japan-turen
Jarle Aabøs syn på kongehuset
Medietrykket mot kronprinsfamilien
Pride, Fri og regnbueflagget
Skole, barnehage og politisk aktivisme
Høyres krise og Ine Eriksen Søreide
Ola Svenneby og Høyres fremtid
FrP, Sylvi Listhaug og politisk arbeidskultur
Jonas Gahr Støre, havvind og norsk politikk'

See omnystudio.com/listener for privacy information.

Aksjemarkedene står i all time high. Fredag ringes børsklokken for tidenes største kapitalinnhenting — Elon Musks SpaceX, som skal bygge datasentre i verdensrommet og sende mennesker til Mars. Samtidig er verdens viktigste oljeåre stengt, og USA og Iran skyter raketter mot hverandre i det som offisielt kalles en våpenhvile. Hvordan kan alt dette være sant på én og samme dag?

Ole Asbjørn Ness har samlet tre av landets skarpeste analytikere for å forklare det uforklarlige: forvalter og energiekspert Trond Omdal, sjeføkonom Harald Magnus Andreassen, og tidligere etterretningsoffiser og ansvarlig redaktør Helge Lurås.

Gjennom Hormuzstredet passerer normalt 20 millioner fat olje hver dag — rundt en femtedel av verdens forsyning. Nå er det i praksis blokkert, og likevel beveger oljeprisen seg knapt. Hver gang Donald Trump lover fred, faller den. Han har lovet det minst 8 ganger. Markedet tror ham fortsatt. Men som Omdal tørt bemerker: du kan trykke penger, du kan ikke trykke molekyler.

Andreassen snur fortellingen på hodet. Den gjennomsnittlige oljeprisen de siste tjue årene — justert for inflasjon — er faktisk høyere enn i dag. Oljen er ikke dyr. Men forblir stredet stengt, advarer han, snakker vi ikke om 90 dollar fatet lenger, men om 200, kanskje 300 — det største tilbudssjokket i oljens historie. Så hvem tar egentlig feil: børsen, som rir AI-bølgen mens verden brenner, eller oljemarkedet, som nekter å tro at stredet kan forbli stengt?

Og over det hele henger spørsmålet ingen vil svare på rett ut: Iranerne kan spise gress i månedsvis, men USA har valg i november. Hvem løper egentlig fortest mot stupet? Lurås, som har truffet ubehagelig presist før, leser kartet helt annerledes enn finansmarkedene.

Hva skjer den dagen markedet oppdager at fysikken ikke lar seg overtale?

See omnystudio.com/listener for privacy information.

I denne episoden møter Ole Asbjørn Ness sjeføkonom Harald Magnus Andreassen i SB1 Markets til en bred samtale om norsk økonomi, renter, oljefondet og kunstig intelligens.

Hvorfor er renten fortsatt høy, selv om politikerne har lovet velgerne lavere rente? Hvor mye betyr egentlig statsbudsjettet for presset i økonomien? Og har oljefondet gjort norske politikere dårligere til å prioritere?

Andreassen mener politikerne aldri burde ha gitt inntrykk av at de kunne love lavere renter. Han forklarer også hvorfor han mener det er misvisende å si at Norge «bruker oljepenger». Ifølge Andreassen bruker vi i realiteten avkastningen av en enorm finansformue – og denne rikdommen påvirker norsk økonomi på måter mange ikke fullt ut forstår.

Samtidig advarer han mot å lage en for mørk fortelling om Norge. Selv om han mener mye kan gjøres bedre, avviser han at norsk økonomi er kjørt i grøfta.

Samtalen er også innom formuesskatt, utflytting til Sveits, Stad skipstunnel, offentlig pengebruk, produktivitet, AI, SpaceX og Elon Musk.

– Det er mye som skal gjøres bedre i Norge, men ikke lag en fortelling om at det går til helvete allerede, sier Andreassen.

See omnystudio.com/listener for privacy information.

I denne episoden møter Ole Asbjørn Ness Høyres nestleder Ola Svenneby til en samtale om Pride, kjønn, Fri, konservatisme og Høyres politiske veivalg.

Svenneby, som selv er homo, mener det er legitimt å diskutere Pride, kjønnspolitikk og ytringsrom – også i juni. Han forsvarer samtidig retten til å markere regnbueflagget som et symbol på friheten til å elske den man vil, uten at det nødvendigvis betyr støtte til hele den politiske linjen til organisasjonen Fri.

Samtalen handler også om hvorvidt homokampen i Norge i stor grad er vunnet, hvorfor Pride-debatten likevel blir stadig mer betent, og om moderate og konservative stemmer bør trekke seg ut av Pride-markeringen – eller tvert imot delta for å hindre at den overlates til de mest radikale.

I andre del av samtalen diskuterer Ness og Svenneby Høyres krise, partiets nye ledelse, innvandring, klima, norskhet, Jonas Gahr Støre, Arbeiderpartiets valgkamp og Senterpartiets rolle i norsk politikk.

See omnystudio.com/listener for privacy information.

Norge hadde aldri hatt det bedre. Tidlig på syttitallet steg lønningene, arbeidsdagen krympet, og en vanlig industriarbeider kunne for første gang drømme om både sommerferie og ny oppvaskbenk. Og det var nettopp da, i overflodens lyseste morgen, at en hel generasjon unge nordmenn bestemte seg for å rive systemet ned til grunnen. Hvorfor blir man revolusjonær akkurat når alt går bra?

Det er paradokset Ole Asbjørn Ness går løs på sammen med en av arkitektene bak opprøret selv: Pål Steigan, nettopp fylt 77, medgrunnlegger av AKP (m-l) og av avisen Klassekampen, og den 21-åringen Mao Zedong personlig insisterte på å håndhilse på i Beijing i 1970. I dag skriver han fremdeles, hver dag, på steigan.no.

Han kaller seg selv én ting fremfor alt: en motstandsmann. Det er ingen tilfeldig betegnelse. Steigan ble født i 1949 av to foreldre som hadde satt livet på spill mot den tyske okkupasjonen — faren i etterretningsorganisasjonen XU, moren som kurer. «Jeg er hardkodet til å bli motstandsmann,» sier han. Spørsmålet episoden sirkler rundt, er hva som skjer når et menneske bærer en slik arv videre — og selv får avgjøre hvem fienden er.

Han forteller om møtet med Mao, om kampen for å gjøre Klassekampen til dagsavis uten en krone i statsstøtte, og om hvordan han og Tron Øgrim, etter eget utsagn, aktivt holdt den væpnede venstreterroren ute av Norge. Og når Ness til slutt spør hvordan en mann kan forsvare at han heiet på Mao, viker ikke Steigan unna — men han trekker aldri konklusjonen for deg.

Hva er han egentlig motstandsmann mot?

See omnystudio.com/listener for privacy information.

Hormuzstredet er stengt. Verdens viktigste oljekran er vridd igjen — og likevel handles oljen til en pris så normal at den nesten kjeder. Aksjemarkedene står i all time high, ingen global resesjon, ingen panikk. Hvordan henger det sammen?

Torbjørn Kjus, sjeføkonom i AkerBP med 25 år i oljemarkedet bak seg, har et svar de færreste regner med. Han leser ikke værmeldinger og spådommer, men harde tall — satellitter, lasttracking, ukentlige lagertrekk. Og tallene forteller ham at finansmarkedet oppfører seg som en skihopper med ti tusen hopp i kroppen: rolig, sikker, overbevist om at landingen kommer. Denne gangen hopper han ut i tåke.

Men det er den større historien som gir episoden brodd. Mens Europa snakker om det grønne skiftet, hevder Kjus at skiftet knapt har begynt. Det vi ser er ingen omstilling, men en påplussing: fornybart stables oppå det fossile, mens oljeforbruket bare fortsetter å stige. Og det som må fylle hullene når sola svikter og vinden stilner — de beryktede «dunkelflautene», de mørke, vindstille ukene — er verken batterier eller hydrogen, mener han, men naturgass.

Samtidig kommer kunstig intelligens med en strømtørst nesten ingen hadde priset inn, der én enkelt agent kan sluke hundre ganger mer kraft enn en vanlig samtale. Hvem skal mette den?

Underveis lander Kjus slag på slag: hvorfor 1,5-gradersmålet stille har blitt til noe ganske annet, hvorfor Norges havvinddrøm blekner mot det vi allerede selger Europa, og hvorfor Kina i prinsippet kan slå av strømmen i Spania når de måtte ønske.

Og så blir det store spørsmålet hengende: oljesjefene advarer, én etter én, om en fysisk smell. Markedet trekker på skuldrene. Hvem får rett?

Kjus har sett tallene ingen andre snakker om. Svaret hans kommer først helt til slutt — og det er ikke det du tror.

See omnystudio.com/listener for privacy information.

I denne episoden møter Ole Asbjørn Ness Document-journalist Espen Teigen til en samtale om tro, presse, politikk og kulturkamp.

Teigen er kjent som en skarp og kontroversiell stemme i norsk offentlighet, med bakgrunn fra Fremskrittspartiet og som tidligere rådgiver for Sylvi Listhaug. I samtalen forteller han også om en mer personlig side: hvordan kristentroen ble viktig i en krevende periode av livet, hvordan han ba i fengsel – og hvorfor han nå har søkt seg inn på teologistudier.

Ness og Teigen snakker også om Den norske kirke, sekularisering, unge menn som søker kristendommen, medienes dekning av høyresiden, PFU-fellelsen mot Document og striden med Filter Nyheter.

See omnystudio.com/listener for privacy information.

«Hver gang det er valg i Israel, starter Netanyahu en ny krig.» Påstanden er nærmest blitt en sannhet i Norge — gjentatt av NRK, av forskere, av kommentariatet. Det eneste problemet er at tallene forteller en annen historie.

Conrad Myrland har talt etter. Som daglig leder i MIFF — Med Israel for fred — satte han seg ned med en hel podkastepisode med professor Hilde Henriksen Waage og gjorde noe de færreste orker: han faktasjekket henne, linje for linje, og satt igjen med åtte sider notater.

Waage er ingen lettvekter. Hun er blant landets mest siterte Midtøsten-stemmer, med tilgang til israelske arkiver og tiår med forskning bak seg. Når hun uttaler seg, lytter redaksjonene. Nettopp derfor blir det pirrende når Myrland begynner å trekke i trådene.

Var det noe annet enn jødehat som drev Hamas inn i Israel 7. oktober? Waage mener ja. Myrland åpner Hamas-charteret og leser høyt. Har Israel nektet å gi fra seg land? Han ramser opp Sinai, Libanon, Gaza — og forhandlingsbordene der den ene palestinske lederen etter den andre reiste seg og gikk. Og den beryktede valgkrigen? Myrland har gått gjennom samtlige valgkamper Netanyahu har ført som sittende statsminister. Konklusjonen er ikke den du venter — og det pikante er hvem som faktisk startet militæroperasjoner rett før valg, og hvordan det gikk med dem.

Men det stopper ikke ved fakta. Et sted i samtalen beskriver en norsk professor et helt folk som «slemme eller onde». Myrland holder ordene opp mot den internasjonale arbeidsdefinisjonen på antisemittisme — beskrivelsen av hvordan jøder gjennom historien anklages for å skade menneskeheten — og spør stille: Hva slags effekt har slike ord, uansett hva avsenderen selv måtte mene?

Herfra hever samtalen blikket. Hva gjør man med et knøttlite landområde der to folk er flettet inn i hverandre, der hver familie bærer sine historier om drepte og sårede, og der både én-statsløsning og to-statsløsning kolliderer med kald demografi? Programleder Ole Asbjørn Ness presser på det ømmeste punktet: Har vi i Norge — vi som verken får t-banetunneler bygget på budsjett eller en femtedel av barna våre til å lese — virkelig fasiten på Midtøsten?

To menn, grunnleggende uenige med en fraværende professor, sirkler inn det samme spørsmålet: Finnes det i det hele tatt en utvei, eller har vi misforstått selve konflikten?

Myrland har bare én betingelse for fred. Og den dagen en palestinsk leder uttaler nøyaktig de ordene, mener han at alt kan snu over natten. Du får høre hvilke ord det er.

See omnystudio.com/listener for privacy information.

— Vi tar dem i ishockey nå.

Eirik Furuseth sier det med et glimt i øyet — men poenget er dødsens alvorlig. For mens norske ungdommer jubler over svenske søta bror på Ullevål, taper Norge den eneste kampen som faktisk avgjør fremtidig velstand: kampen om innovasjon, risikokapital og menneskene som bygger noe. Og taperen, advarer ukens gjest, er ikke svenskene.

Furuseth har sovet i bil. Han har jobbet seg opp, startet eget selskap, spilt håndball — og endt opp som formuesforvalter. Det gir ham en sjelden utkikkspost: en mann med skin in the game, som risikerer både egne penger og eget rykte, og som lever av å forvalte andres formuer. Når han nå roper varsku om landet han er glad i, er det verdt å lytte.

Paradokset er nesten ufattelig. Norge eier verdens største fond — snart 21 000 milliarder kroner. Hver fjerde krone staten bruker, kommer fra avkastningen alene: pengene fondet tjener uten at vi rører selve formuen. Likevel taper vi mot naboer som verken har formuesskatt eller exitskatt. De flinke flytter ut. Enhjørningene — selskapene verdt over en milliard — forsvinner ut av landet. Og imens vokser det frem en ny adel: tusenvis som lever av bevilgninger og vedtak fremfor konkurransekraft.

Så vender samtalen mot revolusjonen ingen helt forstår omfanget av. Furuseth minner om at Nvidia — selskapet bak hjernen i kunstig intelligens — alene er verdt to og et halvt oljefond, med bare 42 000 ansatte. Plutselig har vi alle verdens beste advokat, lege og matematiker i lomma. Men så stiller han et spørsmål som avslører noe ubehagelig om oss alle:

Du trenger en hjerteoperasjon. En robot har 50,1 prosent sjanse for å redde deg. En menneskelig kirurg har 49,9. Hva velger du?

Det rasjonelle svaret er opplagt. Likevel velger de fleste mennesket. Hvorfor — og hva betyr det for et samfunn der maskinene snart kan utføre nær sagt alt? Svaret Furuseth gir, sier mer om tillit, omsorg og hva vi egentlig betaler for, enn de fleste tør innrømme.

Og så er det det Norge helst vil glemme: Epstein-filene. En utenriksminister og en statsminister, viklet inn i pengestrømmer som ifølge Furuseth «minner om sex trafficking». Dokumenter som forsvant. Forklaringer han mener ikke ligner noen verdens ting. Dommen hans er knusende: i ethvert seriøst selskap ville folk som lyver slik, vært ute samme dag.

Dette er fortellingen om et land som aldri har vært rikere — og likevel er i ferd med å sovne. Spørsmålet Furuseth lar henge igjen, er det eneste som teller: Våkner vi i tide, eller ruller eliten bare videre, uten konsekvenser, akkurat som før?

See omnystudio.com/listener for privacy information.

Våpenhvilen mellom Iran og USA omtales stadig som «gnissende». Men hvor lenge kan situasjonen fortsette før den eskalerer?

I denne episoden møter Ole Asbjørn Ness forvalter Trond Omdal og iNyheter-redaktør Helge Lurås for å diskutere krisen i Hormuzstredet, Trumps forsøk på å snakke ned markedene, Irans økonomiske smertegrense og Israels rolle i konflikten.

Lurås mener utsiktene til en snarlig avtale mellom USA og Iran er små.

– Jeg tror det vi ser fra Trump nå er i hovedsak at han snakker ned markedene, men innser selv at det ikke kommer til å komme noen avtale, sier Lurås.

Han advarer om at USA kan bli stående igjen med to valg: Et politisk vanskelig kompromiss med Iran – eller å forsøke å åpne Hormuzstredet med militærmakt.

Omdal forklarer samtidig hvorfor oljeprisen ennå ikke har eksplodert, til tross for store forstyrrelser i energimarkedene, og peker på at lagre, kinesisk etterspørsel og Trumps uttalelser har dempet reaksjonene.

Samtalen handler også om Israel, Hizbollah, Libanon og faren for at både Midtøsten og Ukraina går inn i nye eskaleringsfaser.

I episoden diskuteres blant annet:

– Hvorfor Lurås ikke tror på en snarlig avtale mellom USA og Iran
– Hvorfor Trump kan være fanget mellom markedene og Iran-haukene
– Om USA forbereder seg på å åpne Hormuzstredet med makt
– Hvor lenge Iran tåler økonomisk press
– Hvorfor oljeprisen ikke har skutt enda mer i været
– Israels strategi overfor Hizbollah og Libanon
– Faren for samtidig eskalering i Midtøsten og Ukraina

See omnystudio.com/listener for privacy information.

Miljøpartiet De Grønne feirer. Denne våren fikk de flertall på Stortinget for å gjøre det lettere å bygge vindkraft i Norge — og blant dem som klappet høyest, sto Statkraft, NHO og Fornybar Norge. Naturens parti har fått nye venner i kraftbransjen. Spørsmålet er hva det har kostet dem.

Ole Asbjørn Ness har samlet to av landets skarpeste stemmer i debatten: Jonas Kristiansen Nøland, professor ved NTNU og teknologinøytral kraftekspert, og Eivind Salen fra Motvind. Sammen tar de fram det MDG helst vil slippe unna — kalkulatoren.

For her er paradokset: MDG lover vindkraft i «grå arealer», små og ufarlige møller langt fra urørt natur. Men finnes de grå arealene? Alt næringsareal i hele Norge er 544 kvadratkilometer; tjue terawattimer landvind trenger nesten tre ganger så mye. Og hvis de eneste lønnsomme turbinene er de største — de som må stå der det blåser mest, på kysten og fjelltoppene — hva blir da igjen av løftet? Nøland har regnet på det. Tallene er ikke pene.

Men samtalen stopper ikke ved MDG. Den graver i selve idiotien i norsk kraftpolitikk: hvorfor vi eksporterer strøm vi selv betaler dyrt for, hvorfor et av Europas mest væravhengige kraftsystemer satser alt på været, og hvorfor «mer av alt, raskere» ender i ren galskap. Og den stiller spørsmålet ingen i regjering tør å ta: skal Norge eksportere elektroner — eller verdiene vi kan skape med dem?

Til slutt lander Ness på et nytt navn til partiet som lovet å verne 30 prosent av norsk natur. Et navn som svir — og som kanskje sitter.

Dette er energidebatten du ikke får andre steder: saklig, kompromissløs og pågående. Hør hele samtalen.

See omnystudio.com/listener for privacy information.

Mette-Marit trenger snart en ny lunge. Det er det målbare, det dokumenterbare, det medfølelsen samler seg om. Men gjesten i denne episoden mener at noe langt større er angrepet – selve institusjonen hun en dag var ment å bli dronning av. To diagnoser, samme pasient. Den ene er privat og tragisk. Den andre, hevder han, er konstitusjonell.

Omar Svendsen-Yagci er 22 år og leder i Unge Venstre, og han tilhører generasjonen som vokste opp uten mystikken – etter Ari Behn, etter Shaman Durek, etter at slottet for lengst var blitt stoff for Se og Hør. Han er mannen som bokstavelig talt gikk opp slottstrappen med en ferdigskrevet oppsigelse til Kong Harald. Det er her det analytiske kommer inn. Walter Bagehot, The Economists legendariske 1800-tallsredaktør, advarte mot å slippe dagslyset inn på magien: et monarki overlever bare så lenge ingen får se bak forhenget.

I 2026 står lyset på for fullt – og det vi ser, mener Svendsen-Yagci, er ikke majestet, men kjøtt og blod. Utløseren er Mette-Marit og hennes kontakt med Jeffrey Epstein – en kontakt hun bagatelliserte da Dagens Næringsliv spurte i 2019, og som Epstein-filene siden viste var langt mer omfattende enn hun lot det fremstå. Men poenget hans er skarpere enn det tabloide: problemet er ikke nødvendigvis hva hun gjorde, men hvordan det ble håndtert. Dryppene. Tausheten. Spørsmålene som aldri ble besvart. Og når Kong Harald forsvarer henne med at hun ikke har gjort noe ulovlig, svarer Unge Venstre-lederen at et kongehus er satt til å forvalte noe som ligger over loven: vår tillit.

Men hun er jo alvorlig syk, innvender verten – burde vi ikke bare gi henne fred nå? 

Svendsen-Yagci har sympatien på plass, men ikke den konklusjonen man venter seg. Og imens teller landet ned til nok en rettssak: Mette-Marits sønn, Marius Borg Høiby, får snart sin dom. Derfra blir det prinsipielt. En halv milliard kroner i året.

En offentlig posisjon som går i arv – i landet som liker å kalle seg verdens mest demokratiske. En majestetsfornærmelseslov som først forsvant på 2000-tallet; det var faktisk straffbart å håne kongen for ikke lenge siden. Og en endringsprosess så tung at den krever to grunnlovsbehandlinger og en folkeavstemning før noe overhodet kan skje.

Selv verten – en selverklært reaksjonær som likevel alltid har vært republikaner – innrømmer at kongehuset er en ren gullgruve for mediebransjen han selv lever av. Så hvorfor skjer det likevel ingenting? Og hvis monarkiet en dag faktisk faller, hvem er det da som gir det dødsstøtet – Stortinget, folket, eller noen helt andre? Svendsen-Yagci har et svar de færreste har hørt før, og det peker mot et hold nesten ingen tør å nevne høyt.

Det er ikke en spådom du har hørt fra en partileder før – og når du har hørt den, blir 17. mai aldri helt den samme.

See omnystudio.com/listener for privacy information.

I denne episoden av HistorieNess møter Ole Asbjørn Ness professor Hilde Henriksen Waage til en bred samtale om Israel, Gaza, Vestbredden, Libanon, Syria, Iran og maktbalansen i Midtøsten etter 7. oktober 2023.

Waage, som i en årrekke har forsket på Midtøsten-konflikten og fredsforhandlinger, mener Israel ikke bare har svart militært på Hamas-angrepet, men brukt situasjonen til å endre hele regionen. Hun beskriver hvordan Israel har slått hardt mot Hamas på Gaza, svekket Hizbollah i Libanon, bombet mål i Syria, styrket grepet om Vestbredden og gått til angrep på Iran.

Samtidig avviser hun Israels egen fortelling om at landet først og fremst er en liten og truet David omgitt av fiendtlige Goliater.

– Israel er veldig gode på krig, og de er veldig dårlige på fred, sier Waage.

Hun mener Israel på kort sikt kan ha styrket sin sikkerhet, men at landet samtidig skaper nye «tikkende bomber» gjennom krig, ødeleggelse, sult og håpløshet blant palestinere og andre grupper i regionen.

Samtalen handler også om bosettingene på Vestbredden, E1-planen, Hizbollahs fremvekst, Irans rolle som fiendebilde, Benjamin Netanyahus strategi og hvorfor Waage mener forhandlinger og bindende avtaler er den eneste veien ut av konflikten.

See omnystudio.com/listener for privacy information.

Jarle Aabø har landet i Japan for å følge kronprins Haakons offisielle besøk – og rapporterer direkte fra Tokyo til iNyheters Ole Asbjørn Ness.

Det begynner med et lite hotellrom, en tilfeldig samtale med en japansk journalist og en koffert som nesten må stå på gangen. Men raskt dreier samtalen over i Japans fascinerende historie: keiserdømmet, samuraiene, kristendommens møte med Japan, Meiji-restaurasjonen, Pearl Harbor, Hiroshima, etterkrigstidens pasifisme, den økonomiske boomen – og dagens spente forhold til Kina, Korea og USA.

Aabø skal følge kronprinsen, norske næringslivsaktører og den offisielle delegasjonen på en reise der norsk næringsliv, japansk høflighet, keiserlig etikette og storpolitikk møtes. På programmet står blant annet middag med keiser Naruhito, møte med Japans statsminister og besøk til japanske institusjoner og selskaper.

Hva betyr Japan i dag – kulturelt, økonomisk og geopolitisk? Hvorfor fascinerer landet så sterkt? Og hva kan Norge egentlig lære av en sivilisasjon som på én gang virker hypermoderne og dypt tradisjonsbundet?

Ole Asbjørn Ness gir Jarle Aabø et lynkurs i japansk historie – mens Aabø forsøker å bli «japansk i hodet» før han kaster seg ut i kronprinsens program.

See omnystudio.com/listener for privacy information.

Europa står i en historisk skvis.

I denne episoden møter Ole Asbjørn Ness Christian Anton Smedshaug, leder i AgriAnalyse og påtroppende sjeføkonom i Landkreditt, til en samtale om Europas økonomiske stagnasjon, EUs reguleringsiver og konkurransen mot USA og Kina.

Smedshaug mener EU etter Murens fall bygget sin økonomiske modell på fire gunstige forutsetninger: billige industrivarer fra Kina, billig arbeidskraft fra Øst-Europa, billig energi fra Russland og militær sikkerhet fra USA.

Nå er alle disse forutsetningene i ferd med å rakne.

Samtalen handler om hvorfor Europa henger etter i det teknologiske og industrielle kappløpet, hvorfor Kina ikke utviklet seg slik Vesten trodde, hvordan USA har svart med en langt mer offensiv industripolitikk – og hvorfor EU ifølge Smedshaug ligger flere år bak i forståelsen av Kina.

Ness og Smedshaug diskuterer også Draghi-rapporten, eurosklerose, EUs klimapolitikk, norsk EU-debatt og spørsmålet om Europa fortsatt har evnen til å skape vekst, konkurransekraft og velstand.

Er EU en vakker idé som ikke kan være feil – eller har prosjektet blitt for sentralisert, tregt og reguleringsdrevet til å møte den nye verdensøkonomien?

See omnystudio.com/listener for privacy information.

Statssekretær Andreas Motzfeldt Kravik har nylig reist til Pakistan, Oman og Iran – midt under en av de mest dramatiske krisene i Midtøsten på lang tid.

I denne samtalen med Ole Asbjørn Ness forteller Kravik om møtene med sentrale aktører i regionen, Pakistans rolle som megler mellom USA og Iran, Omans nøkkelposisjon ved Hormuzstredet og hvordan Norge forsøker å bidra diplomatisk i en svært krevende situasjon.

Kravik beskriver også inntrykkene fra Teheran: et brutalt regime, men en moderne og sammensatt befolkning; normalitet på overflaten, men uro og frykt under.

Samtalen handler også om Israels militære slagkraft, Irans atomprogram, Donald Trumps forhandlingsstil, Kinas rolle, Nato, norsk sikkerhetspolitikk og spørsmålet om hvor nær USA og Iran egentlig er en mulig avtale.

– Jeg tror ikke man er veldig langt unna nå, sier Kravik om en mulig fase én-avtale.

Men han understreker samtidig at situasjonen fortsatt kan eskalere.

Temaer i episoden:

Iran, USA og Israel
Hormuzstredet og havretten
Pakistans rolle som megler
Oman som diplomatisk aktør
Teheran under krigen
Irans atomprogram
Norges rolle i konflikten
Nato, USA og europeisk sikkerhet
Kina og den nye verdensordenen

See omnystudio.com/listener for privacy information.

Krigen mellom USA, Israel og Iran er inne i en ny og uoversiktlig fase. Donald Trump varsler at en avtale kan være nær, men både markedene, Iran og Trumps egne støttespillere sender helt andre signaler.

I denne episoden møter Ole Asbjørn Ness fondsforvalter og energianalytiker Trond Omdal og iNyheter-redaktør Helge Lurås til en bred samtale om krigen, oljeprisen og maktspillet rundt Hormuz-stredet.

Omdal advarer om at oljemarkedet kan stå foran en fysisk forsyningskrise, selv om Trump har klart å snakke prisene ned med håp om en avtale. Lagerne tømmes, skipstrafikken gjennom Hormuz er fortsatt kraftig redusert, og flere store aktører peker mot kritisk lave nivåer i løpet av sommeren.

Lurås mener USA står overfor et vanskelig strategisk dilemma: Enten må Trump akseptere en form for iransk kontroll over Hormuz, fortsette en våpenhvile mens den økonomiske krisen bygger seg opp – eller risikere en ny militær eskalering uten garanti for seier.

Kan Trump inngå en avtale uten å fremstå svak? Er Iran sterkere enn Washington hadde regnet med? Og kan verden stå foran oljepriser på 130–150 dollar fatet?

Dette er en samtale om krig, energi, forhandlinger og geopolitikk – der utfallet fortsatt er vidåpent.

See omnystudio.com/listener for privacy information.

Er renten i Norge for høy – eller har Norges Bank snarere vært for forsiktig?

I denne episoden møter Ole Asbjørn Ness økonomiprofessor Kjetil Storesletten, en av Norges mest internasjonalt anerkjente økonomer. Storesletten er professor ved Universitetet i Oslo og University of Minnesota, konsulent for Federal Reserve i Minneapolis og tidligere medlem av hovedstyret i Norges Bank.

Temaet er den nye og stadig mer politiserte rentedebatten i Norge. LO, flere økonomer og politikere mener Norges Bank bør sette renten ned fordi folk flest rammes hardt av dyrere boliglån og høyere husleier. Storesletten mener dette er en farlig «sirenesang».

Han advarer mot å undergrave inflasjonsmålet og trekker paralleller til Tyrkias president Recep Tayyip Erdogan, som presset sentralbanken til å holde renten lav mens inflasjonen eksploderte.

Samtalen handler også om frontfagsmodellen, svak krone, lønnsvekst, oljepengebruk, politisk press mot sentralbanken – og hvor høy renten kan bli fremover.

Storesletten mener Norges Bank gjorde en feil da renten ble satt ned, men forsvarer samtidig sentralbanksjef Ida Wolden Bache. Han tror renten kan måtte videre opp, kanskje til «femtallet», dersom inflasjonen og lønnsveksten ikke kommer under kontroll.

Temaer i episoden:

– Hvorfor inflasjonsmålet på 2 prosent er viktig
– Hvorfor Storesletten mener LO tar feil om renten
– Hva «Erdogan-argumentet» betyr
– Hvorfor svak krone gir høyere inflasjon
– Om Norges Bank ventet for lenge med renteøkninger
– Frontfagsmodellen og lønnsveksten i Norge
– Politisk press mot sentralbanken
– Hvor høy renten kan bli

See omnystudio.com/listener for privacy information.

Noen blir opprørt over bilder som identifiserer voldsmenn. Andre blir opprørt av voldsmenn.

På Torgallmenningen i Bergen, midt på 17. mai, ble en russ slått ned av fire unge menn. Volden fortsatte etter at han lå nede. Videoen spredte seg på sosiale medier i usladdet form.

Fem dager senere delte Jon Helgheim — FrP-representant og leder av Stortingets justiskomité — et stillbilde fra hendelsen på Facebook. Han hevder å ha skjermet offeret, ikke gjerningsmennene. Halve landet ble rasende. På Helgheim.

Det er anmeldelsen som forteller noe. Lederen for justiskomiteen er nå politianmeldt — av advokatene til de fire som utøvde volden. Selve volden har holdt seg påfallende fri fra moralsk forargelse i de samme leirene.

Helgheim er ikke ny i denne debatten. Han har frontet FrPs innvandringslinje gjennom flere stortingsperioder, og leder nå komiteen som forvalter alt fra straffelovgivning til politiressurser.

Hos Ole Asbjørn Ness viser han til Oslo tingretts U18-rapport fra 2021 — som beskriver et tydelig mønster: grupper av unge med minoritetsbakgrunn som angriper enslige, ofte etnisk norske gutter. Han viser til kriminalstatistikk. Og han stiller ett spørsmål kollegene hans helst ikke vil ta i: hva skjedde egentlig med Norge i 2014?

Det året ble fengsel, bøter og samfunnsstraff for ungdom under 18 i praksis erstattet med ungdomsoppfølging — samtaler, kurs, terapi for handlinger som tidligere ga sittetid. Året etter snudde en kurve som hadde pekt nedover i over et tiår. Ungdomskriminaliteten begynte å stige, og har fortsatt å stige.

Etter 2021 doblet volden seg fra ett år til det neste. 18-åringene, som av en byråkratisk tilfeldighet havnet utenfor reformen, fortsatte derimot å begå stadig mindre kriminalitet. En slags utilsiktet kontrollgruppe.

Det er to mulige reaksjoner på et slikt tallmateriale. Den ene er å revurdere. Den andre er å forklare bort. Helgheim beskriver hvilken av dem som dominerer norsk politikk — og hvorfor han frykter at Sverige, et land han selv kalte et skrekkeksempel, nå er i ferd med å passere oss på rett side av problemet.

Underveis kommer samtalens mest uventede vending. På spørsmål om hvorfor han, med sin profil, tar tydelig avstand fra Sian, svarer han med en historisk referanse som plasserer ham et helt annet sted enn motstanderne hans hadde forutsett. Det handler om 9. april 1940. Og om hvor grensen går, også for ham.

Det Ness sitter igjen med til slutt, er ingen politisk konklusjon, men en pessimistisk diagnose: hvis et stillbilde er nok til å begrave debatten, hva skal da til for å føre den?

Hør hele samtalen. Og avgjør selv hvem som gikk over streken.

See omnystudio.com/listener for privacy information.

Blir det kjernekraft i Norge – eller vil politisk motstand, fornybarinteresser og gammel atomfrykt skyve hele prosjektet langt inn i fremtiden?

I denne episoden møter Ole Asbjørn Ness direktør i Norsk Kjernekraft, Jonny Hesthammer. Han mener Norge har passert et vendepunkt: Spørsmålet er ikke lenger om Norge får kjernekraft, men når.

Hesthammer går hardt ut mot Kjernekraftutvalgets rapport og mener den nå brukes av kjernekraftmotstandere til å bremse utviklingen. Han peker på Norsk Klimastiftelse, Fornybar Norge, Statkraft, utenlandskabler, vindkraftens lønnsomhetsproblemer og det han mener er skjulte interesser i energidebatten.

Samtalen handler også om hvorfor mange fortsatt frykter kjernekraft, hvordan erfaringene fra den kalde krigen preger debatten, og hvorfor Hesthammer mener mer kunnskap om stråling, sikkerhet og moderne kjernekraft er nødvendig.

I tillegg forklarer han hvordan Norsk Kjernekraft ønsker å bygge uten subsidier – blant annet ved å koble små modulære reaktorer til datasentre, AI-industri og lokal kraftkrevende virksomhet.

– Jeg tror vi har kommet til en fase hvor det blir kjernekraft i Norge. Så spørsmålet er når det blir kjernekraft i Norge, sier Hesthammer.

Temaer i episoden:

Kjernekraftutvalgets rapport
Fornybarbransjen og energipolitikken
Statkraft, utenlandskabler og strømpriser
Vindkraftens lønnsomhetsproblem
Frykt for kjernekraft og stråling
Små modulære reaktorer
Datasentre, AI og fremtidens kraftbehov
Norsk Kjernekrafts planer i norske kommuner
Politisk risiko og private investorer

See omnystudio.com/listener for privacy information.

I et land der nesten alle ettåringer leveres i barnehagen — og der ordningen lenge har blitt regnet som selve grunnpilaren i det norske likestillingsprosjektet — er det få ting som vekker sterkere reaksjoner enn å antyde at vi kanskje gjør noe galt. Ingrid Olina Hovland gjorde nettopp det. Og Norge eksploderte.

Ingrid Olina Hovland, lederen for KrFU, satte for en uke siden fyr på samfunnsdebatten med et utspill i VG: ettåringer er for unge for barnehagen. At så mange likevel begynner såpass tidlig, mener hun er uttrykk for noe langt mer urovekkende enn praktiske valg — det er, med hennes eget ord, tegn på en "syk kultur". Et begrep som beskriver et samfunn der det usunne er blitt det normale, og som traff en nerve få visste eksisterte.

I løpet av timer var sosiale medier i kok. Foreldre kjente seg anklaget. Forskere ble dratt inn. Politikere på begge sider tok stilling. Og midt i stormen står en ung politisk leder som nekter å trekke tilbake et eneste ord.

Men hva er det egentlig hun ser, som så mange andre ikke ser — eller ikke vil se?

I denne samtalen møter Ole Asbjørn Ness Hovland mens støvet ennå ikke har lagt seg. Han presser henne på det grunnlaget de færreste tør utfordre: forestillingen om at tidlig barnehagestart er nøytralt, trygt og helt uten kostnader. Han konfronterer henne med kritikken, med forskningen, med foreldrene som føler seg dømt. Og han spør hvorfor nettopp denne kampen — i et parti som tradisjonelt har slitt med å nå unge velgere.

See omnystudio.com/listener for privacy information.

Tidligere stortingsrepresentant Christian Tybring-Gjedde er gjest hos Ole Asbjørn Ness for å snakke om en verden i rask endring.

USA vil ikke lenger uten videre være verdens politimann. Europa svekkes innenfra. Norge prøver fortsatt å spille rollen som fredsnasjon og humanitær stormakt. Men har vi egentlig forstått hva utenrikspolitikk er?

Tybring-Gjedde mener utenrikspolitikk først og fremst må handle om nasjonale egeninteresser. I samtalen retter han kraftig kritikk mot norsk bistandspolitikk, Utenriksdepartementets fredsambisjoner, europeisk innvandringspolitikk og det han mener er en politisk kultur som gjør Norge og Europa stadig mindre relevante.

Samtalen er innom Trump, JD Vance, Israel, Iran, Taiwan, Kina, Grønland, bistand, oljefondet, innvandring, islam, ytringsfrihet, FrP, Hårek Hansen, norsk skole og foreldreansvar.

– Europa ødelegger seg selv, sier Tybring-Gjedde.

Han mener Norge fortsatt later som om verden lar seg styre av gode intensjoner, mens maktpolitikken er tilbake for fullt.

See omnystudio.com/listener for privacy information.

Ordføreren som vil sparke 10 000 statsansatte Det er nesten en lov i norsk politikk: ingen vinner valg på å si at de skal kutte. Velgerne straffer den som vil ta noe fra dem, og belønner den som lover mer. Slik er det. Eller slik var det, inntil en høyrepolitiker fra Bodø snudde logikken på hodet — og gjorde Høyres beste valg i byens historie ved å love det motsatte.

Odd Emil Ingebrigtsen, ordfører i Nordlands fylkeshovedstad, gikk til valg på et budskap få strateger ville anbefale: kommunens økonomi var i fritt fall, det måtte kuttes, og skoler kom til å legges ned. Velgerne ga ham flertall. Han kuttet deretter 5 prosent av årsverkene — 170 stillinger — uten å røre én ansatt innen skole eller eldreomsorg. Og likevel: Bodø ligger fortsatt blant landets ti beste kommuner på tjenestekvalitet i Kommunebarometeret, den årlige kåringen som måler alt fra vannkvalitet til sysselsetting.

Nå mener han at oppskriften kan brukes på Norge. På Høyres landsmøte i mars fikk han partiets nye linje vedtatt: 5 prosent kutt i statlig bemanning. Det betyr rundt ti tusen årsverk. Det betyr syv–åtte milliarder kroner i året. Og det betyr — om han har rett — at hele forestillingen om at Norge har bygget en offentlig sektor i akkurat den størrelsen vi trenger, faller i grus.

I samtalen med Ole Asbjørn Ness forteller Ingebrigtsen hvordan han gjorde det. Hvordan han håndterte motstanderne — det han med et nordnorsk uttrykk kaller surkuker: folk som klager uten å levere et eneste forslag. Hvordan han brukte krisen som brekkstang, etter prinsippet never waste a good crisis. Og hvorfor hovedstadens elite, etter hans vurdering, ikke vil ta inn over seg at hvert nytt direktorat og hver nye sjekkliste — en byggesaksbehandler i Bodø må krysse av 115 punkter per sak — gjør oss fattigere, ikke rikere.

Han kommer fra familiebedrift med dårlig råd, der moren jaget kemneren fra døra. Han har vært skipsministerens høyre hånd og snudd bedrifter i krise. Og han har en uvanlig nøktern mistanke om at Norge, det rikeste landet i verden, lider av nøyaktig det moren hans advarte mot: vi er blitt litt for bortskjemt. Vi tør ikke ta de upopulære beslutningene. Vi overlater regningen til neste generasjon.

Men det er først når Ness presser ham på det egentlige innenrikspolitiske spørsmålet — hvorfor da bare 5 prosent, hva er det egentlig som hindrer en hel nasjon i å gjøre det Bodø har klart — at det blir tydelig hvor radikalt forslaget faktisk er.

Kanskje er den norske velferdsstaten ikke for lite finansiert. Kanskje er den bare for stor til å fungere.

Hør hvorfor en ordfører fra Salten tror han har sett løsningen — før resten av landet har forstått at det er et problem.

See omnystudio.com/listener for privacy information.

En stortingsrepresentant fra Rødt har skrevet bok om Bibelen. Ikke for å håne den — for å forsvare den.

Hun mener Skriften er radikal, antikapitalistisk og dypt skeptisk til rikdom, og at venstresiden i altfor mange år har overlatt det åndelige terrenget til andre. Det burde alene være nok til å vekke oppsikt. At hennes mest sympatiske samtalepartner viser seg å være KrFs unge høyrekonservative stortingsrepresentant, gjør det noe nær eksplosivt.

Sofie Marhaug, stortingsrepresentant for Rødt fra Hordaland, har sammen med partikollega Mimir Kristjansson skrevet Sosialistenes guide til Bibelen — en bok som i løpet av få dager har fått teologer, tabloider og kommentariatet til å snakke om det samme på samme tid. Mot henne sitter Joel Ystebø, KrF-representant fra samme fylke, av flere omtalt som Stortingets mest konservative mann. Det de har til felles, viser seg å være langt mer enn postnummer.

Samtalen kretser rundt et bibelsk begrep de færreste lenger tar i sin munn: mammon. Den greske betegnelsen for rikdom forstått som en konkurrerende gud — et alternativ til den ekte. Marhaug mener venstresiden i sin iver etter å bekjempe kirken har oversett at deres egentlige motstander er noe ganske annet enn troen: det er kulturen som gjør alt — kvinnekroppen, oppmerksomheten, naturen, tiden — til en vare. Ystebø nikker. Og ikke bare høflig.

Underveis presser Ness begge på det som er mest ubehagelig for sin egen leir. Marhaug må svare for venstresidens historiske, og av og til regelrette, forakt for kristen tro. Ystebø må forklare hvorfor unge høyrekonservative menn i økende grad later til å ha byttet ut Bibelen med jag etter penger, status og det han selv kaller crypto bros-estetikk. De svarer. Og de svarer skarpt.

Men det er der samtalen tar sin merkeligste vending. For når Marhaug forsøker å forklare hvorfor Gud som autoritet faktisk kan være frigjørende — fordi en autoritet over alle mennesker også gjør alle like under den — er det ikke lenger åpenbart hvem som taler for venstresiden, og hvem som taler for høyresiden. Distinksjonene begynner å skli. Saligprisningene i Matteus og Lukas — to noe ulike versjoner av Jesu mest berømte preken — får plutselig politisk sprengkraft. Hvem er egentlig de fattige? Og hva betyr det at Lukas, til forskjell fra Matteus, ikke nevner ånden i det hele tatt?

See omnystudio.com/listener for privacy information.

Et land kan eie alle de riktige maskinene og likevel være ute av stand til å pusse bort en eneste ripe. Det er bildet Jarle Aabø tegner opp tidlig i denne episoden av Ness: Norge har slipemaskiner i hopetall — departementer, partier, tilsyn, regjeringer — men slipepapiret er for lengst slitt bort. Resultatet er en offentlighet som roterer rundt sin egen akse mens gulvet under fortsatt er humpete.

Med seg i studio har Ole Asbjørn Ness Jarle Aabø — journalist, kriserådgiver og en av landets mest erfarne stemmer i krysset mellom presse og makt. Ved siden av ham sitter Henrik Bechheim, fotograf og podkaster, hvis rolige stemme har den uvanen at den lander analyser akkurat der man ikke venter dem.

Podkasten er også en introduksjon av liveshowet trioen skal holde i Parkbiografen i Skien torsdag28. mai.

Samtalen åpner med en byggesøknad som tar 900 dager, snor seg via en kebabsjappe i Vinje som plutselig skal forskuttere sykelønn i et halvt år, og ender et sted hvor de færreste samfunnsdebattanter trives særlig lenge: ved spørsmålet om hvorfor venstresiden i Norge så systematisk mistror dem som skaper verdier.

Underveis demonteres merkelappen ytre høyre — et stempel som i praksis fungerer som en debattens nødbrems — og Kirsten Bergstø får en behandling som er like presis som den er ubehagelig å bivåne.

Men midtveis henter Ness ned et redskap fra logikkens verkstedshylle: moteksempelet. I filosofien er et moteksempel den ene svarte svanen som velter hele teorien om at alle svaner er hvite. Spørsmålet han stiller — nesten i forbifarten — er hva som skjer når et helt folk fungerer som et levende moteksempel mot ideologi etter ideologi. Mot Hitlers raseteorier. Mot sosialismens offerlogikk. Mot islams teologi. Mot janteloven. Mot den uuttalte forestillingen om at den undertrykte aldri kan ta feil.

Det er her episoden løfter seg fra dagsaktuell irritasjon til noe atskillig mer urovekkende: en hypotese om at antisemittismen i sin kjerne ikke først og fremst er hat, men et behov for å fjerne data som ikke passer inn i regnestykket. En tanke som — om man følger den til endes — forklarer hvorfor jødehatet trives like godt på Bondi Beach, i Brooklyn, i Brussel, og i en bystyresal i Oslo.

See omnystudio.com/listener for privacy information.

To ting skjedde forrige uken som burde stått på forsiden av alle aviser.

I Beijing løftet Xi Jinping for første gang i moderne diplomatisk historie frem det som tidligere var strengt tabu i møter mellom supermaktene — Taiwan, amerikanske våpensalg, og en åpen advarsel om konsekvensene av feilkalkuleringer, rett i ansiktet på Donald Trump, foran kamera. Samme uke sa Jonas Gahr Støre at han fortsatt tror på en konkurs batterifabrikk.

Er vi på vei til 3. verdenskrig omgitt av idioter?

Helge Lurås er tidligere etterretningsoffiser og nå ansvarlig redaktør av iNyheter — en av svært få norske stemmer med faktisk bakgrunn fra etterretningsverdenen.

I denne episoden møter Lurås podkaster Ole Asbjørn Ness til en samtale som beveger seg fra Genèves diplomatispråk til oljedepotene i den persiske gulfen — og ender opp i det norske politiske systemet, der den samme dysfunksjonaliteten vi ser internasjonalt speiler seg i det små. Xi Jinping brukte begrepet «Thukydidesfellen» — historikeren Thukydides' observasjon om at når en oppadstigende makt truer den etablerte, ender det oftest i krig. Lurås spør om Xi faktisk trodde det var klokt å vise så stor selvtillit akkurat nå. Svaret er like fascinerende som det er urovekkende.

Hormuzstredet er fortsatt stengt. Seks millioner fat olje daglig begynner å forsvinne fra verdensmarkedet. Ukraina-krigen er en demografisk asymmetrisk utmattelseskrig uten synlig slutt, der begge parter kverner videre. Ingen trekker seg. Trump antyder taktiske virkemidler ingen vil sette navn på høyt. Og Kina? Kina sitter rolig i baksetet og venter.

Hjemme i Norge har Jonas Gahr Støre fortsatt tro på batterifabrikken. En 113-sentral som ikke forstår hva som skjer i telefonen, blir løsningen å ringe kunstig intelligens. Etterutdanningssystemet er blitt en runddans mellom NAV og arbeidsgivere som aldri hadde tenkt å ansette noen. Lurås og Ness stiller spørsmålet som sjelden stilles i norsk offentlighet: hva er egentlig forskjellen på en supermakt som mangler en utveistrategi og et oljerikt land som mangler kriseforståelse?

Kanskje ingen ting. Kanskje det er akkurat det som er poenget.

See omnystudio.com/listener for privacy information.

Han visste at han kom til å tape. Han valgte likevel å la millioner dø.

Det finnes en forestilling om Adolf Hitler i krigens siste fase som en mann fanget av sine egne vrangforestillinger — en galning, løsrevet fra virkeligheten, ute av stand til å se det uunngåelige. Førsteamanuensis Anders G. Kjøstvedt ved OsloMet tilbyr noe langt mer ubehagelig: at Hitler tidvis så situasjonen med full klarhet — og valgte katastrofen med åpne øyne.

Kjøstvedt er blant Norges skarpeste stemmer på nazi-Tysklands historie, forfatter av den kritikerroste Det tredje rike, og en historiker som kombinerer analytisk presisjon med evnen til å gjøre det ugjennomsiktige menneskelig. I del seks av Hitler-serien tar han oss med inn i rikets siste to år — fra kollapsen ved Stalingrad i februar 1943, da Paulus' sjette armé overga seg og illusjonen om seier begynte å revne, til de siste timene i Führerbunkeren under Berlin.

Underveis stiller de spørsmålet som ikke lar seg riste av seg: Hva hadde skjedd om bomben 20. juli 1944 hadde truffet? Attentatet — utført av Claus von Stauffenberg og en krets av offiserer fra Preussens eldste militærfamilier — kom nærmere suksess enn historien gjerne innrømmer. Valkyrie-planen var gjennomtenkt, kuppmakerne hadde maktmidlene, og en forhandlingsfred med Vesten var ikke utenkelig. En tilfeldighet — et massivt bord, en koffert plassert litt feil — endret alt.

Men det er ikke bomben som er episodens egentlige brennpunkt. Det er det som skjer etter. Attentatet styrker Hitlers overbevisning om sin egen ufeilbarlighet. Han rydder bort "de råtne eplene" og griper krigsledelsen med fornyet fanatisme. Og mens den røde armé smelter seg gjennom det som en gang var tysk territorium, og bybefolkningen i sine dagbøker skriver om frykten for jødenes hevn — et makabelt vitnesbyrd om at forbrytelsene var en åpen hemmelighet — velger Hitler noe ingen rasjonell statsleder ville valgt.

Han lar sine egne gå til grunne.

Kjøstvedt beskriver en mann som på 56 år, medisinsk forfalt og pumpa full av narkotiske stoffer, vandrer som et spøkelse gjennom Führerbunkeren — og likevel holder fast på to absolutte krav: ingen kapitulasjon, og ingen tiltak for å beskytte sivilbefolkningen. For de hadde ikke vist seg sterke nok. Det er her episoden stiller sitt egentlige spørsmål — ikke om galskap, men om noe kjøligere og vanskeligere å forholde seg til.

Hva er det vi egentlig snakker om, når vi snakker om Hitler?

See omnystudio.com/listener for privacy information.

I denne episoden møter Ole Asbjørn Ness oberstløytnant og Krigsskole-lærer Amund Osflaten til en dyptgående samtale om Ukraina-krigen, russisk sikkerhetstenkning og den geopolitiske utviklingen som nå former Europa og verden.

Osflaten argumenterer for at Russland oppfatter krigen som eksistensiell – formet av traumene fra 1941 og Sovjetunionens kollaps i 1991. Samtalen går inn på hvorfor Russland reagerte så sterkt på Ukrainas tilnærming til NATO, hvordan Kreml tenker rundt makt og sikkerhet, og hvorfor Vesten kan ha misforstått konflikten helt fra starten.

De diskuterer også:
– Russisk militærdoktrine og «spesiell militær operasjon»
– Fargerevolusjoner og hybridkrig
– Risikoen for atomeskalering
– Demografikrisen i Ukraina
– Hvorfor Russland tåler enorme tap
– Europas strategiske feilvurderinger
– Situasjonen i Iran og Midtøsten
– Hva som kan skje videre i krigen

Osflaten har bodd flere år i Iran og deler også sine erfaringer fra Teheran og hvordan det iranske samfunnet skiller seg fra vestlige forestillinger.

See omnystudio.com/listener for privacy information.

I denne episoden er investor og næringslivsprofil Jens Rugseth gjest til en bred og til tider opphetet diskusjon om tilstanden i Norge.

Rugseth går hardt ut mot regjeringens økonomiske politikk, det han beskriver som en voksende subsidieøkonomi, og et samfunn der staten stadig tar større kontroll mens privat verdiskaping svekkes. Samtalen spenner fra boligkrise, strømpriser og havvind til NAV, skole, offentlig sløsing, statlige selskaper og norsk beredskap.

De diskuterer blant annet:
– hvorfor Rugseth mener Norge styres som om staten er viktigere enn befolkningen
– hvordan grønne industrisatsinger har blitt milliardtap
– hvorfor boligmarkedet og utleiemarkedet er i krise
– strømpriser, eksportkabler og staten som «profitør»
– Equinor, Telenor og milliardtap i utlandet
– hvorfor Norge har verdens rikeste stat og en forgjeldet befolkning
– skolekrise, teoretisering og utenforskap
– manglende ansvarskultur i politikk og offentlig sektor

See omnystudio.com/listener for privacy information.

Hva skjer når to sosialister setter seg ned og faktisk leser Bibelen fra perm til perm?

I denne episoden møter Ole Asbjørn Ness stortingsrepresentant Sofie Marhaug (Rødt) til en lang samtale om kristendom, sosialisme, menneskeverd og vår kulturelle arv. Utgangspunktet er boken Sosialistenes guide til Bibelen, som Marhaug har skrevet sammen med Mimir Kristjánsson.

Samtalen handler blant annet om:
– Hvorfor Bibelen er mer radikal enn mange sosialister tror
– Jesus’ syn på rikdom og fattigdom
– Hvordan kristendommen spredte seg nedenfra i Romerriket
– Om sosialismen er inspirert av kristendommen
– Hvorfor venstresiden har vært for intolerant mot troende
– Menneskeverd versus samfunnsøkonomiske kalkyler
– Tro, tvil, Kierkegaard og den moderne lengselen etter mening

Marhaug forteller også om sitt eget forhold til tro, hvorfor hun fortsatt er medlem av Den norske kirke, og hvorfor hun mener politikken ikke bare kan styres av Excel-ark og samfunnsøkonomiske analyser.

See omnystudio.com/listener for privacy information.

Norges Bank skrur opp renta for å stagge inflasjonen. Men hva om de tar helt feil – og gjør alt verre?

Sjeføkonom Jan Ludvig Andreassen i Eika-gruppen sier det ingen andre tør si høyt: pengepolitikken fungerer ikke.Høyere rente gir ikke lavere priser. Den gjør alt dyrere. Mens vanlige nordmenn sliter med boliglån, matpriser og forsikringer som bare stiger, heller staten og kommunene penger ut som om det ikke finnes en morgendag. Gassen er ikke tatt av. Vi kjører fortsatt i 130 – kanskje 129,9 – men vi kjører.

Og det verste? Ingen ser ut til å bry seg.

Andreassen er ikke nådig mot verken Norges Bank, Finansdepartementet eller den sittende regjeringen. Han mener vi har viklet oss inn i en politikk der svaret på alle problemer er mer penger – til kommuner, til internasjonale prosjekter, til byråkrati – mens de grunnleggende tingene forfaller. Tryggere gater. Bedre skoler. Boliger folk har råd til. En av fem barn kan ikke lese skikkelig. Unge voksne leier for 18 000 i måneden og har ingen sjanse til å spare opp egenkapital. Boligmarkedet er blitt en klassebillettmaskin der du enten arver deg inn – eller blir stående utenfor for alltid.

Og det ender ikke der.

Andreassen spår at politikerne til slutt vil bli tvunget til å gripe inn i rentemarkedet – akkurat slik de måtte gripe inn med strømprisen. Resultatet blir en Norgesrente: én felles boliglånsrente for alle nordmenn, satt av staten. Det som en gang var markedsøkonomi, blir til politisk styring i krisens navn.

Er vi på vei mot et land der Norges Bank er irrelevant, der politikerne overstyrer alt fra renta til matprisene – og der regningen sendes til barnefamiliene?

I denne episoden av NESS tar Ole Asbørn Ness en knallhard og kompromissløs prat med mannen som mener systemet er i ferd med å gå av skinnene. Jan Ludvig Andreassen sparer ingen. Han snakker om pengepolitikk som ikke virker, et boligmarked som svikter en hel generasjon, en stat som bruker pengene feil – og hva som faktisk må til for å snu det.

Dette er episoden du sender til vennen din som ikke forstår hvorfor alt bare blir dyrere.

See omnystudio.com/listener for privacy information.

skulle bli naziregimets mest katastrofale beslutning: angrepet på Sovjetunionen sommeren 1941.

Historiker Anders G. Kjøstvedt (OsloMet), forfatter av Det tredje riket, forklarer hvordan Operasjon Barbarossa ble kulminasjonen av Hitlers ideologi – og starten på den totale utslettelseskrigen i øst.

Vi snakker om:

Episoden går tett på både krigen, ideologien og menneskene rundt Hitler – og viser hvordan naziregimet gradvis beveget seg fra brutal diktaturstat til et systematisk massemordapparat.

See omnystudio.com/listener for privacy information.

Hva skjer med et land når de som skulle utfordre makten, ender med å beskytte den?

I denne skarpe og uvanlig elegante samtalen møter Ole Asbjørn Ness professor emeritus Ole Gjems-Onstad til en tour de force gjennom norsk politikk, presse, akademia og offentlig moral. Resultatet er ikke en hyggestund for sarte sjeler, men en intellektuell kalddusj: polemisk, dannet, nådeløs – og forbløffende presis.

Gjems-Onstad begynner med et møte med unge politikere som tenker annerledes enn det redaktørstyrte Norge liker å forestille seg. De vil ha frihet. De vil skape. De vil beholde mer av egne penger. Og kanskje viktigst: De leser ikke nødvendigvis de gamle avisene lenger. Hvorfor skulle de det, spør Gjems-Onstad, når kommentariatet stadig oftere fremstår som én stor, moraliserende salong – velkledd, velmenende og drepende kjedelig?

Herfra åpner samtalen seg som et britisk essay med norsk temperatur. Formuesskatt, sosialdemokrati, næringslivsforakt og Oslo-pressens fiendebilder dissekeres med kirurgisk ro. Sundmørske gründere stilles opp mot hovedstadens kommentatorer. Verdiskapere mot voktere. Handling mot indignasjon. Det er ikke pengene i seg selv Gjems-Onstad forsvarer, men kraften til å bygge noe som varer.

Så dreier samtalen inn i dens mørkere kjerne: løgn, uegentlighet og politikkens elastiske forhold til sannheten. Når kan man si at en statsminister lyver? Hva er forskjellen på en usannhet, en politisk taktikk og en bevisst løgn? Som jurist trekker Gjems-Onstad opp grensene – men han lar ikke makten slippe billig. For et samfunn der de mektigste gjemmer seg bak korrekt språk, god dress og moralsk mine, er ikke nødvendigvis et sannere samfunn. Bare et glattere.

Akademia får også sitt. Frykten, konformiteten og avhengigheten av offentlige pengestrømmer har gjort mange kloke mennesker mer forsiktige enn frie. Pressen, som elsker å tale om ytringsfrihet, kritiserer sjelden seg selv. Og politikere som preker likhet, lever ofte med en selvfølgelig avstand til den virkeligheten de ber andre omfavne.

Dette er en samtale om Norge etter uskylden. Om unge som vender seg bort fra gårsdagens sannheter. Om en offentlighet som tror den er radikal, men kanskje bare er blitt reaksjonær. Og om en verden der tempoet, teknologien og ondskapen bygger seg opp mot et crescendo ingen helt vet hvordan skal forløses.

See omnystudio.com/listener for privacy information.

I denne episoden møtes forvalter og energiekspert Trond Omdal, tidligere etterretningsoffiser og ansvarlig redaktør Helge Lurås, og podkaster Ole Asbjørn Ness til en bred og intens samtale om utviklingen i Iran-krigen — og om hvorfor konflikten ved Hormuzstredet kan få langt større konsekvenser enn finansmarkedene så langt ser ut til å prise inn.

Utgangspunktet er et iransk motforslag til USA som Donald Trump raskt avviste. Iran krever krigserstatning, oppheving av sanksjoner og blokader, frigitte verdier og anerkjennelse av iransk kontroll over Hormuz. For Helge Lurås bekrefter dette at partene står altfor langt fra hverandre. Han mener Iran ikke har noen interesse av å gi Trump en tydelig seier, og at regimet oppfatter situasjonen som eksistensiell: Gir de etter nå, vil kravene bare øke.

Trond Omdal analyserer samtidig energimarkedet. Oljeprisen har svingt kraftig på rykter om fred og nye signaler fra Trump, men Omdal advarer om at markedet fortsatt undervurderer den fysiske oljeflyten. Lagrene faller, buffersystemene tømmes, og en langvarig stenging av Hormuz kan ifølge ham presse oljeprisen dramatisk opp — med global resesjon som mulig utfall dersom krisen varer gjennom sommeren og høsten.

Samtalen beveger seg fra finansmarkedets «Trump always chickens out»-logikk til Irans forhandlingskultur, Israels strategiske mål og Gulflandenes sårbarhet. Lurås understreker at Iran fortsatt har betydelig militær kapasitet og at amerikanske eller israelske angrep på iransk energiinfrastruktur kan utløse gjengjeldelse mot livsviktig infrastruktur i Gulfstatene. Omdal peker på at rørledninger utenom Hormuz kan bli løsningen på lang sikt, men at utbygging vil ta år — ikke uker.

Episoden tegner et bilde av en konflikt der ingen parter enkelt kan trekke seg tilbake: Trump trenger en seier, Israel vil hindre iransk atomkapasitet, Iran vil bevare kontrollen over sitt sterkeste kort, og Kina og Russland kan ha interesse av at USA svekkes. Resultatet er en fastlåst situasjon hvor Hormuz kan forbli stengt i mange måneder.

See omnystudio.com/listener for privacy information.

Er havvind en nødvendig investering i Norges energifremtid – eller en dyr feilslått satsing?

I denne episoden møter Ole Asbjørn Ness en havvindentusiast i form av Geir Ramnefjell fra Deep Wind Offshore til en grundig diskusjon om flytende havvind. Temaet er høyaktuelt: Staten legger opp til titalls milliarder i subsidier, samtidig som kritikken øker.

Ness utfordrer hele regnestykket bak havvind og trekker frem sitt mye omtalte “banan-argument”: Kan man egentlig subsidiere seg til billigere strøm – eller er dette en illusjon?

Ramnefjell forsvarer satsingen og peker på behovet for mer kraft i Norge, risikoen for kraftunderskudd og muligheten for å bygge en ny industri. Han mener debatten har blitt for ensidig fokusert på kostnader, og at gevinstene undervurderes.

Samtalen går i dybden på:
– Hvorfor havvind krever subsidier
– Om strømprisene faktisk kan bli lavere
– Forskjellen på bunnfast og flytende havvind
– Om teknologien vil bli billigere over tid
– Hva dette betyr for norsk industri og energisikkerhet

Dette er en av de mest konkrete og prinsipielle diskusjonene om norsk energipolitikk akkurat nå.

See omnystudio.com/listener for privacy information.

Journalist og kriserådgiver Jarle Aabø er tilbake i NESS-podkasten, og det er ingen lørdag for de forsiktige.

Samtalen begynner der Norge sluttet uken: med Hårek Hansen, dritings på en Oslo-pub, og to TV2-journalister med mobil og agenda. Men Ness og Aabø nekter å ta den enkle veien. I stedet stiller de spørsmålet ingen andre vil stille høyt: Var dette egentlig rasisme, eller var det et statistisk begrep brukt av fulle lepper – og filmet av en MDG-politiker med FrP som erklært fiende?

Aabø går metodisk gjennom Vær Varsom-plakaten og konkluderer knallhardt: Saken burde aldri vært på trykk. En ruspåvirket kilde med sviktende dømmekraft er ikke en kilde. Det er et offer for dårlig journalistikk. Han krever at Pressens faglige utvalg tar saken opp – og advarer om at den døra TV2 nå har åpnet, går begge veier. Fulle journalister kan også teipes.

Midt i Hansen-støyen peker Ness på noe større som skjer ute i verden. I Storbritannia har Nigel Farages Reform UK nettopp sendt et politisk jordskjelv gjennom det etablerte systemet. Samme oppskrift som Trump: steng grensene, kast ut det grønne galskapen, sett dine egne folk først. Bølgen startet i Washington, har nådd London – og Ness spør med rette: når skyller den inn over Norge, og er Sylvi Listhaug klar til å ri den?

Underveis tar de også oppgjør med Morrow-skandalen og NRKs bemerkelsesverdige evne til å angripe FrP fremfor å grille dem som faktisk styrte pengene ut av vinduet. Og når ti av Norges mektigste redaktører leverer en rapport om pressens fremtid – skrevet av et konsulentbyrå og med én eneste egentlig konklusjon: gi oss mer statsstøtte – er det vanskelig å ikke le, selv om latteren setter seg litt fast i halsen.

Dette er NESS på sitt beste: to menn som ikke løper i flokk, som tåler å holde to tanker i hodet samtidig, og som minner oss på at den viktigste journalistiske dygden ikke er mot til å publisere – men mot til å la være.

See omnystudio.com/listener for privacy information.

I september 1939 angriper Adolf Hitler Polen — og ingen jubler. Den tyske befolkningen husker altfor godt forrige verdenskrig, og frykten er håndgripelig i gatene. Likevel setter Hitler alt på ett kort, og vinner. Det er starten på en av historiens mest svimlende maktdemonstrasjoner.

I denne fjerde episoden av podkasten om Adolf Hitler tar 1. amanuensis Anders G. Kjøstvedt ved OsloMet oss med gjennom de to årene da nazityskland nærmest uten motstand la Europa for sine føtter. Du får høre om hvordan Vidkun Quisling reiste til Berlin og lurte Hitler til å interessere seg for et land han knapt visste lå på kartet. Om den desperate og geniale manøveren gjennom Ardenneskogen som snudde hele Frankrike på hodet på bare seks uker — en operasjon ingen trodde var mulig, ikke engang de tyske generalene selv. Og om Hermann Görings stolte løfte om å bombe Storbritannia til kne — et løfte han aldri klarte å holde.

Underveis stiller vi spørsmålet som fortsatt fascinerer historikere: hvem var egentlig farligst å spise middag med — Hitler eller Stalin? Den karismatiske folkeforfører som holdt timevis lange monologer uten at noen torde å avbryte ham, eller den iskalde partibyråkraten som skjenket gjestene sine fulle for å se hva de egentlig tenkte? Kjøstvedt tegner et knivsskarpt portrett av to diktatorer på kollisjonskurs — to menn som begge betraktet Europas befolkning som små brikker i et spill uten nåde.

Episoden avsluttes der alt virkelig begynner å rakne: vinteren 1940–41, da Hitler tar den avgjørelsen som vil besegles hans skjebne. Han kan ikke forstå hvorfor Storbritannia nekter å gi opp — og konkluderer med at de må ha en hemmelig alliert i øst. En krig han hadde drømt om siden 1920-tallet, en krig han hadde planlagt å utkjempe en gang på slutten av 1940-tallet, skyves plutselig frem. Sommeren 1941 marsjerer den tyske hæren østover mot Sovjetunionen — og mot sin egen undergang.

See omnystudio.com/listener for privacy information.

«De lo av advarslene. Nå er det vår tur til å le.» En episode om renter, ansvar – og politikere som lovet det de aldri kunne holde.

Husker du valgkampen? Da Jens Stoltenberg og Jonas Gahr Støre lovte rentekutt for de mange, ikke skattekutt for de få?

Sjeføkonom Harald Magnus Andreassen husker det. Og han var kritisk den gangen. Nå mener han det er all grunn til å la håndlatteren runge – fordi norske renter ikke bestemmes av løfter fra talerstoler. De bestemmes av krefter politikere ikke kan styre. Det burde de ha visst. Det visste fagfolk.

I denne episoden sitter Andreassen ned med Ole Asbjørn Ness for en av de mest folkeopplysende samtalene du finner om norsk økonomi akkurat nå.

De svarer på spørsmålene du egentlig lurer på:

– Var renteøkningene riktig – eller gjorde Norges Bank vondt verre, slik LO, Rødt og SV hevder? – Hva skjer egentlig hvis Stortinget setter renten? (Andreassen har et godt svar. Det er ikke hyggelig.) – Hvorfor er 2 % inflasjonsmål så viktig – og hva skjer når det sklir ut? – Er Norge på vei mot 5 % inflasjon og «norsk syke»?

Andreassen er ikke redd for å si det rett ut: Renten i dag er lavere enn for ett og to år siden. Reallønningene har steget. Og den virkelige skandalen er ikke at Norges Bank hevet renten – men at politikere gikk ut og lovet noe de aldri hadde makt til å levere.

Dette er episoden du sender til alle du kjenner som ikke skjønner hvorfor renten er der den er.

Som Andreassen selv sier mot slutten: «Send denne podcasten til alle 155. La dem lære noe fornuftig økonomi.»

See omnystudio.com/listener for privacy information.